alt rundt er uklart, verden spinner, stemmene og kaoset blit bare mer og mer intenst. jeg mister meg selv, jeg faller utenfor stupet uten at jeg selv merker det. Mørket tar fullstendig over, og jeg forsvinner. 

Jeg får fullstendig panikk, sterke hender holder meg nede, jeg kjemper i mot med alle kreftene jeg har, nyttesløst. de holder meg nede til jeg er rolig. Jeg gjøre meg selv så liten som mulig, tårene presser på, men jeg holder dem inne. jeg ser rundt meg. Det er mange mennesker på rommet mitt, og alle ser på meg med bekymrede blikk. Jeg forstår ingenting. De holder frem noen tabeletter og et vannglass. Ta disse, kanskje ting vil bli litt bedre. Jeg er forvirret, forstår ingenting av det som skjer. en vennlig hånd stryker meg over hodet. hn spørr meg hvorfor jeg gjør dette mot meg selv?

Hva er det jeg gjør mot meg selv? Jeg er forvirret, forstår ikke hva hn mener. Jeg lå i sengen og dere angriper meg, selvfølgelig kjemper jeg i mot. Det er ikke det jeg mener. Jeg blir enda mer forvirret, hva er det du mener da spørr jeg oppgitt. Hvorfor leker du med døden på den måten? Jeg skjønner ikke hva hn mener med det, jeg ser ned og på nytt forsvinner jeg.

Plutselig er det sterke hende som holder meg nede, jeg kjemper i mot så godt jeg kan, men det er nyttesløst. Denne gang klarer jeg ikke å holde tårene tilbake. Hva er det egentlig som skjer? Hvorfor gjøre dere dette mot meg? Men kjære vakre du, vi gjør ikke dette mot deg, vi prøver bare å hjelpe deg. Dere hjelper meg ikke ved å holde meg fast sier jeg litt irritert.

Kjære deg, dette er 3 gangen jeg har kommet inn på rommet ditt, og funnet deg mørke blå i fjeset, hadde ikke jeg kommet inn denne gangen, så hadde du ikke vært i livet lengre. Den siste gangen var du på vei over til den andre siden, for det du hadde rundt halsen hadde ikke løsnet av seg selv.

jeg ser skamfullt ned i bakken, prøver å finne noen ord jeg kan bruke til å snakke meg vekk, men det er helt tomt på innsiden. for hva skal jeg si, jeg prøvde å drepe meg selv men jeg var ikke klar over det.

jeg ser det i øynene hns at det er vanskelig å forstå hvordan jeg kan utsette meg selv for en så enorm smerte, hvordan jeg kan tillate meg selv å vippe mellom liv og død. hn ser på meg med bekymret blikk og sier: de to første gangene så ville du ikke død, for når du da hadde mistet bevisstheten så hadde alt løsnet. Men den siste gangen så ble alt mye mer alvorlig, du var mørke blå i hele fjeset, og du var på vei over til den andre siden, det du da hadde rundt deg løsnet ikke av seg selv. dette er svært alvorlig. jeg kan ikke ha deg her, vi må skjerme deg fra deg selv. 

Jeg ser ned i bakken jeg skammer meg, det var jo ikke så gale, det var ikke farlig det jeg gjorde, jeg hadde ikke dødd.

hn hever stemmen og sier: jeg fikk en dårlig følelse i magen, det var derfor jeg kom inn til deg, hadde ikke jeg kommet inn så hadde du vært dø! forstår du ikke alvoret i dette?

Det er så mye kaos på innsiden, så mange tanker det er vanskelig å sette ord på. Fordi jeg skammer meg. Spørsmål som jeg ønsker svar på, men som er alt for vanskelig å stille. jeg har prøvd utallige anonyme internett sider, men etter en stund så bare sletter jeg alt. Jeg klarer ikke å skrive ordene, det er noe i meg som hindrer det, og det er nok skammen jeg kjenner på da.

For som en overlever av overgrep og traumer, så har jeg mange spørsmål. spørsmål som jeg egentlig trenger svar på for å klare å komme meg videre, spørsmål som jeg har holdt for meg selv i så uendelig mange år. jeg skulle ønske jeg var sterk nok til å skrive dem, for jeg trenger virkelig svar. men nei jeg skammer meg alt for mye, skammen kan ikke beskrives med ord, den er intens og veldig ubehagelig. for hvorfor skal jeg skamme meg over det jeg har opplevd? Det er ikke noe jeg velger, det er bare slik det er og har blitt.

Jeg har oppført meg stygt i det siste, jeg har oppført meg som en liten frekk drittunge ovenfor mennesker som bare ønsker å hjelpe meg. men jeg følte meg sviktet. for første gang på 5 år følte jeg at systemet sviktet meg, det var skummelt, for hadde dette vært for noen år siden, så hadde jeg enten vært død, eller jeg hadde overlevd et selvmordsforsøk. men jeg har vokst, jeg har blitt sterkere, men likevell er det ikke så mye som skal til for å vippe meg utenfor kanten. det var ingen som hørte mitt rop om hjelp, selv om jeg formidlet det skriftlig. derfor følte jeg meg veldig sviktet. for jeg vet at systemet rundt meg ikke er tankelesere. men når jeg ber om hjelp på den måten og ikke blir hørt, er det akkurat som å få døds slaget.

2 dager gikk, 2 dager der jeg vippet mellom livet og døden. for hvert minutt som gikk ble jeg mer og mer sucidal, kaoset på innsiden ble etterhvert så uutholdelig at jeg måtte stoppe bilen, før jeg sank sammen i foster stilling og gråt hysterisk. Ingen bryr seg, du er bare i veien. vi er så lei av maset ditt, du er til bry. vi er lei av deg og vi orker ikke hjelpe deg mer. verden raste sammen, fullstendig kollaps. jeg skrev den styggeste meldingen jeg noen gang har skrevet, og jeg sendte dem til en av dem som sviktet. ba hn reise til helvette og la meg være i fred for hn var stygg og jeg hatet hn. ALDRI MER TA KONTAKT, LA MEG VÆRE I FRED, JEG HATER DEG!!!! JEG HATER DERE ALLE!!!

etter 2 dager ringer telefonen, jeg tar den ikke. en meldingen på svareren. så en melding på telefonen. telfonen ringer flere ganger men jeg nekter å ta den. jeg skriver tilbake. LA MEG VÆRE I FRED, JEG HATER DERE. Telefonen ringer og ringer. jeg tar den ikke, så flere meldinger. meldinger som tydelig er preget av frustrasjon, der det står at de har gjort feil, og at de må endre rutinene for slik skal ikke skje. unnskyld! Det ringer igjen, jeg tar den men jeg klarer ikke å få frem ordene. de snakker, jeg hører, tilslutt knekker jeg sammen, jeg klarer ikke å holde gråten unna, det gjør så vondt, så forferdelig vondt. Kan du komme ned her over helgen så kan vi ta en prat? jeg får frem et lite ja før jeg legger på. 

mandagen kommer og jeg møter opp, jeg får en god klem, men jeg klemmer ikke tilbake. jeg føler meg sviktet, hn prater, jeg hører men jeg ser ned i bakken. vi går tur. vi går på butikken og hn kjøper en is til meg, vi sitter oss på en benk, jeg ser ned. vil aller helst bare løpe der i fra, langt langt bort, der ingen kan svikte meg. hn er frustrert, for det er ikke hn sin feil, det var systemet som sviktet, en melding som ikke var kommet frem, men det hjelper ikke, jeg føler det jeg føler uansett og det er vondt. vi snakker sammen lenge, vi sitter der i over en time. det føles litt lettere på innsiden men jeg er fortsatt sint. sint fordi jeg føler meg sviktet.

når jeg kommer hjem, sender jeg en melding til behandleren min, jeg ber om unnskyldning for at jeg oppførte meg som en drittunge. hn sier det er greit og fullt forståelig. det hjelper egentlig ikke. men uansett så er jeg lettere på innsiden. jeg har hatt et veldig tøft år, og avslutningen på dette året kommer til å bli enda tøffere.

dette er den siste helgen min hjemme i 2014, neste helg er jeg innlagt på DPS og helgen etter det, blir jeg innlagt på en traume avdeling. jeg er ikke ferdig der før i februar. dette kommer til å bli jævlig vanskelig. jeg gruer meg veldig, jeg blir bare sintere og sintere jo nærmer vi kommer. jeg klarer ikke holde kaoset på innsiden unna, det er for mye å forholde seg til, der er overbelastning i hjernen, jeg takler ikke dette. kaos, fullstendig kaos og det gjør vondt.

– Mindreverdig – 

❤ <——–> <´3

dere ser at jeg strever
dere tror det går fint for joda jeg lever.
hvor mye tror dere et menneske kan tåle?
før det frivillig legger seg ned og lar seg bli brent på bålet?
Når den innvendige smerten blir for stor
Da er styrken og viljen sterkere enn dere tror 

Fysisk smerte gjør ikke lengre vondt
Det er bare et signal på at du fortsatt lever

når systemet svikter, det er da jeg virkelig blir en trussel for min egen eksistens. Når mennesker som har lovet å være der, ikke hører dine rop om hjelp, når du endelig klarer å be om det. en følelse av å bare være i veien og til bry for dem rundt deg. det er farlig veldig farlig.

troen du en gang hadde at verden var god
har bleknet

du prøver å holde hverdagen gående
men for hvert minutt som går
Blir kroppen som et stort åpent sår
Du tåler ikke lengre det du tålte før
Du er sårbar, og veldig var
Du går videre å kjemper så godt du kan
Men når noen kommer nær, gjemmer du deg
Du takler ikke lenggre den nærheten som før var god å ha
Du skyver dem rundt deg vekk
Du lager en vollgrav rundt deg selv
Du distanserer de så godt du kan
Du takler ikke det du en gang taklet.

Det som for andre er små ting, kan var livsfarlig for deg
Du står på kanten og vipper
Sårbar.
Tilslutt klarer du å be om hjelp, hjelp du skulle bedt om for lenge siden
Men ingen hører det svake ropet, og du står der aleine,
Sviktet når du trengte støtte

Du tar skrittet, du faller. du orker ikke mer.
Du faller fort, du når snart bunnen, når bunnen er nådd, da er døden et faktum.

rett før du dundrer i bakken, griper en hånd rundt deg, den holder deg fast så godt den kan,
Ikke fall, vi er her, det har skjedd en missforståelse, en rutine svikt, en rutine svikt som denne gangen nesten tok knekken på meg.
En rutine svikt fra deres side, men for meg handler det om livet eller døden. 

Det er alt for mye som skjer rundt meg for tiden, jeg merker at jeg mister fokus og grepet rundt virkeligheten. Det er skremmende. Alt startet når X min tok kontakt, automatisk rippet det opp i en fortid som for meg var en fortid jeg var ferdig med, men når han kommer på side linjen og på nytt prøver å fortelle meg at jeg har ødelagt han og at jeg skylder han en forklaring for alt, da fylles kroppen sakte men sikkert med skyldfølelse. Jeg liker virkelig ikke dette.

Det nermer seg skremmende fort en traume innleggelse som varer i flere måneder, jeg gruer meg, gruer meg fordi jeg vet at det vil kreve ekstremt mye av meg, og det er en intensiv behandling. 

Jeg går rundt meg selv for tiden, jeg skulle bestille fly og tog biletter begge deler klart jeg selvfølgelig å bestille feil, jeg blir flau. flau over at jeg i det hele tatt klarte å bestille feil, når jeg var så sikkert på at det var rett. Behandleren min sier at det handler om at jeg er stresset og engstelig, og det er nok riktig.

Nå er det god natt for min del, kroppen min trenger unormalt mye søvn for tiden.
– Mindreverdig – 

Verden kræsjer fullstendig forran øynene dine og det eneste du kan gjøre er å prøve å holde deg fast i den kaotisk tiden som kommer…

Jeg holdt meg fast, jeg falt, jeg reiste meg, men på nytt falt jeg, tilslutt var jeg så sliten at jeg ikke lengre klarte å reise meg.
Utslitt og forvirret godtok jeg døden. Det mørke og destruktive tok fullstendig over og døden ble nesten en realitet.

Inne på rommet fant de meg livløs og blå, jeg var på vei over til den andre siden, men de nektet å slippe meg!
Ambulansen ble ringt, og mye jeg ikke forstod ble bestemt på kort tid. 
Lukket avdeling, de kan ta bedre vare på deg enn det vi har muligheten til her sa sykepleieren med en alvorlig stemme.
Med god hjelp klarte jeg nok en gang å reise meg 

Jeg forstod ikke selv hvor nært jeg var døden, noe som i ettertid er veldig skremmende å tenke på.
Hvordan kunne jeg synke så langt ned?
Det er flere år siden sist jeg prøvde å ta mitt eget liv, og plutselig helt uten forvarsel så skjer alt dette.

Jeg prøver å tenke tilbake på de kaotiske ukene som har vært og jeg prøver å forstå hvordan jeg kunne havne så langt ned i mørket igjen.
Jeg innser at jeg kanskje må ta meg selv og min sykdom litt mer alvorlig, jeg må faktisk forstå at denne sykdommen kan drepe meg hvis jeg ikke tar dette alvorlig.
Problemet er at jeg ikke ser på meg selv som syk, for jeg føler meg ikke syk.

Teamet rundt meg prøver å få meg til å innse at jeg er alvrolig syk, og som de har sagt så mange ganger før så har jeg en veldig veldig frisk side, og en veldig veldig syk side. Og jeg forholder meg bare til den friske siden, for når den syke siden kommer frem så er dette utenfor min bevissthet.
Men hvordan skal jeg klare å forholde meg til noe jeg ikke kan se eller forstå?

De forteller meg at jeg er så delt at det forskjellige på innsiden ikke kjenner til hverandre.
Det er ubehagelig å bli konfrontert på denne måten, for jeg kan ikke svare for meg, det de snakker om er for meg helt ukjent. Det er helt utenkelig at jeg har prøvd å ta mitt eget liv, Hvorfor skulle jeg gjøre det? Ja ting er vondt og vanskelig, rett og slett helt forjævlig. Men jeg har bestemt meg for at jeg ikke skal gi opp, Så nei jeg har ikke prøvd å ta mitt eget liv! 

jeg har det vondt, vondt fordi jeg føler at folk fortsatt trakker på meg, og behandler meg som om jeg ikke er verdt noe.

Jeg kan ærlig innrømme at bloggen ikke har vært prioritert de siste 2 årene, jeg har vært langt nede, men jeg har også hatt gode dager og fine øyblikk. mitt behov for å dele har der i mot ikke endret seg. Det som har endret seg er at jeg har fått nye verktøy, verktøy som gjør at jeg nå klarer å dele noe av det vonde på innsiden muntlig. For meg er dette store fremskritt, fremskritt som også har tappet meg for krefter.

Jeg ser at jeg har glemt hvorfor jeg i utgangspunktet begynte å blogge, jeg trengte et sted hvor jeg kunne skrive fritt om det mørke på innsiden, der ingen dømte meg. jeg savner den friheten til å kunne skrive akkurat det jeg føler for. Det er trist at jeg har glemt dette, jeg er blitt så opptatt av hva jeg deler og ikke deler at det meste jeg skriver forblir et utkast. Hvorfor det er slik, det vet jeg ikke. jeg kjenner at jeg savner å skrive fritt om det som foregår på innsiden, for selvom jeg har blitt flinkere muntlig, så skriver jeg fortsatt mye for meg selv, skriving har vært min redning ut av mørket, det har vært min stemme. og jeg vil at det skal fortsette å være min stemme.

Jeg setter utrolig stor pris på dere som trofast klikker dere inn på bloggen min for å sjekke om det er noe nytt, det betyr faktisk veldig mye. Det er mye som skjer i livet mitt fremover, jeg begynner på skole og jeg skal innlegges på en traumeenhet over lang tid. 2014 har vært et veldig vanskelig år, men jeg tror virkelig at bunnen er nådd denne gangen, og det eneste alternativet nå må være oppover

-Mindreverdig-