For å forstå det jeg skriver under må du ha lest innlegget: Misshandlet og sviktet

Det ble en akutt innleggelse, men jeg ble heldigvis møtt med stor forståelse når jeg ble innlagt, for en gangs skyld så var det utrolig trygt og godt når de fortalte meg at det jeg følte og hvordan jeg reagerte var helt normalt når jeg ble behandlet på den måten. jeg fikk snakket om eks-kjæresten min, det var godt å få det ut av systemet, kontakten min hjalp meg å se situsjonen på en annen måte, jeg innså ovenfor meg selv at jeg har vært over han følelses messig ganske lenge, grunnen for at jeg holdt igjen, var fordi jeg følte at jeg måtte forklare meg ovenfor han, men når han behandler meg på den måten og tråkker på meg, så vil jeg ikke ha noe mer med den gutten å gjøre, for jeg er nemlig ferdig med han, det er faktisk han som har problemer med alt som har skjedd og det er han som ikke klarer å gå videre, jeg har prøvde å hjelpe han, men han vil ikke ha min hjelp, og det er helt greit for meg. Jeg har endelig fått den avslutningen jeg trengte og jeg kan nå lukke dette kapittelet for godt.

Så har vi Sladre kjerringen på 50 år, hun som fortalte alle i nærmiljøet at jeg var syk og innlagt. Hun var tillfeldigvis innlagt når jeg ble innlagt denne gangen. Jeg hadde mest lyst til å dytte henne igjennom en glass vegg og spytte på henne, men jeg synker ikke ned på hennes nivå. Jeg gikk bort til henne og tok det opp på en skikkelig måte, Jeg fortalte henne situasjonen akkurat slik den var. Hun hadde problemer med å møte blikket mitt, det var tydelig at hun følte seg utilpass. Hun ba om unnskyldning flere ganger, men jeg sa at hun bare kunne spare seg. For skaden hadde allerede skjedd, jeg gjorde det klart at ingenting hun sa eller gjorde kunne få meg til å tilgi henne, jeg holdt meg rolig og saklig, da jeg så at øynene hennes ble fylt med tårer så snudde jeg meg og gikk. jeg var ganske sikker på at hun hadde forstått poenget mitt.

Noen dager senere så overhørte jeg en samtale mellom sladre kjerringen og en annen ung jente, den unge jente var fra samme nærmiljø som meg, jeg klarte ikke å sitte å høre på at den unge jenten gikk i samme felle som meg, så jeg gikk bort til sladre kjerringen og sa høyt og tydelig slik at ALLE på avdelingen hørte det: Jeg håper ikke du går å sprer det hun forteller deg, på samme måte som du gjorde mot meg, for du skjønner det var næmlig ingen god følelse når alle rundt meg visste at jeg var syk og innlagt, jeg håper virkelig du har lært av den feilen du gjorde, for det er ikke snilt å sparke folk når de ligger nede. Sladre kjerringen begynte å grine før hun løp inn på rommet. jeg kjente jeg ble fylt av dårlig samvittighet, men jeg skjøv den vekk, ikke faen om jeg skal ha dårlig samvittighet for dette. De andre pasientene fortjener å vite hvordan sladre kjerringen egentlig er, hun sparket meg når jeg lå nede, det minste hun bør tåle er faktisk å høre sannheten. Den unge jenten kom bort til meg etter på og takket meg for at jeg gjorde det, for det var veldig viktig for henne at ingen fikk vite at hun var innlagt.

Den siste situasjonen som skjedde finnes det ingen lett løsning på, det må snakkes om og jobbes med, det er en del av traumebehandlingen, men jeg fikk fortalt hva som skjedde til kontakten min og det lettet det innvendige trykket litt. Jeg trengte virkelig denne innleggelsen, og nå som jeg er utskrevet føler jeg meg mye bedre og det er en god følelse

– Mindreverdig –

jeg vet jeg er sterk, men akkurat nå trenger jeg å være svak, jeg er blitt sviktet og ødelagt, jeg har blitt tråkket så langt ned i driten som det er mulig å komme, jeg vet jeg er sterk nok til å reise meg igjen, men akkurat nå trenger jeg å ligge her en stund, jeg trenger litt medfølelse og sympati, jeg trenger å ligge her og være svak, jeg vil at noen andre skal ta over kampen for meg en stund, jeg trenger å bli strøket på og dullet med. det betyr ikke at jeg ikke er sterk nok til å reise meg igjen, men det betyr at akkurat nå trenger jeg å være svak

– Mindreverdig –

Bildet sier sitt, nesten alt jeg skriver forblir i utkast, jeg har så mye smerte på innsiden som jeg trenger å skrive om, men alikevell så tørr jeg ikke å dele det med noen, jeg er redd for hva som vil skje når jeg deler mitt innerste, redd for hvilke konsekvenser det vil gi. Jeg er inne i en vond og tøff periode, livet har vært vanskelig en god stund nå. Heldigvis så har jeg et fantastisk team rundt meg, uten dem så hadde jeg nok ikke vært i livet i dag. De ser på meg med engang det er noe som plager meg. De kjenner meg nesten bedre enn jeg kjenner meg selv. De ser at jeg er dårlig for tiden så de tar godt vare på meg

LES MED RESPEKT!!!

Torsdag var en vonde og vanskelig dag, jeg kom meg så vidt igjennom den dagen, men så kom Fredagen, fredagen jeg har gruet meg til i evigheter Det har lenge vært planlagt en sammenkomst denne dagen, jeg har snakket mye om det med teamet mitt, og jeg bestemte meg til slutt for at jeg skulle delta! Jeg skulle virkelig eksponere meg for den smerten det var å treffe alle disse menneskene igjen. Jeg hadde ikke lyst for det bringer tilbake så alt for mange vonde barndomsminner. men jeg tok mot til meg, jeg dro!

Jeg kom på festen og i begynnelsen så gikk det egentlig ganske greit, helt til X-kjæresten min kom, jeg prøvde å late som om alt var greit og snakket med alle andre. men tilslutt så begynte vi å snakke, han fortalte meg at alle som var på festen visste at jeg hadde vært innlagt og var syk! Verden raste totalt sammen for meg

(Det viste seg at en dame i 50årene som jeg har vært innlagt med har gått rundt å sagt dette! Når jeg gjorde det veldig klart for henne at jeg ikke var åpen om det! Jeg er sint og jævlig forbanna! det handler om RESPEKT for andre mennesker, det værste er at de hun har fortalt det til er nære venner av familien min, men alikevell har de spredt det rundt på den måten.) Denne saken skal jeg ta videre, jeg finner meg ikke i å bli tråkket ned i driten på den måten!

Etter X-kjæresten min hadde fortalt meg dette fortsatte vi å snakke, og som vanlig var det det samme han sa: Du har ødelagt livet mitt! Det er din skyld alt sammen! For første gang stod jeg opp for meg selv og sa at jeg IKKE finner meg i å bli behandlet på den måten lengre! Tilslutt svartnet det for ham og før jeg visste ordet av det lå jeg på gulvet med store smerter i hele kroppen, Jeg klarte ikke å reise meg, min tidligere bestevenninne kom inn, hun ble helt sjokkert og hjalp meg opp, jeg gråt og tårene bare strømmet på…

Hun gråt og holdt rundt meg, jeg slet med å få frem ordene, men tilslutt fikk jeg frem et ord Onkel *****, Verden raste sammen for oss begge, hun visste veldig godt hva jeg snakket om, hun fortalte at hun måtte suge han for at hun skulle få en mobil telefon, jeg så henne inn i øynene og sa: husker du når vi skjærte i hverandre med biff kniven? Smerten i øynene hennes når jeg sa det er brent fast i hodet mitt, det gjorde så ubeskrivelig vondt, hun fortalte meg hvor mye hun hadde slitt med det, og jeg fortalte henne litt av det helvette jeg hadde gjennomgått, hun fortalte meg også at våre foreldre visste om det

Plutselig kom det noen inn på rommet og sa at mine foreldre var her. X- kjæresten min hadde ringt dem og sagt at de måtte hente meg. Jeg ble med dem hjem, jeg er ødelagt jeg føler meg sviktet av absolutt hele verden, mine foreldre har visst at jeg ble misbruket og har ikke gjort noen ting for å få meg i behandling for det, trodde de virkelig at det er slike ting man bare glemmer?

Jeg føler meg tråkket på, jeg føler meg sviktet, jeg er totalt ødelagt! Hvorfor er mennesker i denne verden så utrolig ond? hva har jeg noen gang gjort galt? jeg er snill med alt og alle, men det eneste jeg får igjen er dritt! jeg føler meg som en liten ubetydelig dritt! mennesker som jeg har stolt på og åpnet meg til viser seg stadig fra nye sider! mennesker snakker om hvor syk jeg er bak ryggen min! Hvor er respekten henne? hva galt har jeg gjort? Hvorfor kan ingen respektere meg?

Jeg er lei av å bli tråkket på og sparket når jeg ligger nede! Slutt det er nok nå!
Du som jeg engang elsket! DU som jeg har tilbragt 4 år av livet mitt med! Du som har vært den eneste jeg noen gang har sluppet helt innpå meg! Det eneste du sier til meg er: hvor mye jeg har ødelagt og at alt er min feil! I tilegg til at du bryter meg mer ned i psyken så etterlater du meg slik fysisk:

Hvor mye er det meningen at et menneske skal tåle?
– Mindreverdig –

Jeg trenger et sted jeg kan flykte til! Et sted der jeg føler meg trygg, men det finnes ikke et slik sted i denne verden. Så flykter jeg inn i meg selv
– Mindreverdig –

Hei ville bare si at jeg holder på å ordne litt på bloggen, har lyst til å få den litt mer oversiktlig
Jeg har nettopp begynt og det er en stor jobb så det tar nok litt tid 🙂

Siden jeg holder på å endre litt på bloggen så lurer jeg på om det noe dere ønsker skulle vært forandret?

– Mindreverdig –

we ❤ it