Innsiden er fyllt med smerte, den kveler meg sakte, og har nesten tatt knekken på meg den siste tiden. Jeg kjemper og strever for å klare å holde meg i dette livet, men det er for mye som jobber i mot meg, jeg har ikke flere krefter å kjempe med. Jeg håpet virkelig at julehøytiden ville gi meg den pausen jeg så sårt trengte, Men julen som jeg vanligvis elsker, var ikke den samme i år. Det var nok et slag i fjeset, at jeg ikke klarte å sette pris på den vakre julen som er fylt opp med familie og kjærlighet.

 

Jeg har det veldig vondt og jeg har ikke så mange ord å dele med dere for tiden. Jeg tar time for time og prøver å gjøre det beste ut av alt. Men jeg er sliten nå, 2013 har vært et tøft år med masse motgang, og jeg skal ærlig innrømme at jeg ikke gleder meg til 2014, jeg har ikke noen tro på at det året vil bli så mye bedre.
 

Teamet mitt har forberedt meg på at tiden fremover vil bli vanskelig, og de har lovet å stå ved min side når det stormer som verst. Jeg må bare klare å skrive de 5 bokstavene som betyr at jeg trenger dem. Jeg vil jo veldig gjerne klare meg selv, og det går alltid for lang tid før jeg ber om hjelp. Teamet mitt er bekymret for meg, fordi jeg ikke er meg selv for tiden, jeg er veldig syk i perioder, og disse periodene er blitt tettere og tettere. Teamet mitt har vært usikkre på om det er trygt å ha meg på åpen avdelingen, og diskusjonen har vært opp mange ganger, om lukket hadde vært det riktige nå, for de ser at jeg mister fullstendig fot feste inni mellom. Men jeg har kjempet med mine siste krefter for å unngå lukket, det siste jeg trenger nå er å miste friheten over eget liv, de har respektert mine ord, og gjort det beste ut av situasjonen, med tilsyn hvert 30 min og utgang med følge. De har tatt fra meg ledninger og skarpe gjenstander som jeg kan bruke til å skade meg selv, Det er tryggest på den måten, for når impulsene kommer så mister jeg kontakten med virkeligheten og fornuften, og da er jeg i stand til skummle ting jeg i utgangspunktet ikke ønsker.

 

2013 har tappet meg for krefter, jeg er veldig sliten nå
-Mindreverdig- 

I mai begynte jeg å falle, etter 4 fantastiske måneder på topp. Jeg så ikke selv at det hadde begynt å gå nedover, men alt skjedde så sakte at jeg ikke forstod det før det plutselig smalt. Og der stod jeg livredd og fortvilet og visste ikke lengre hvordan jeg skulle håndtere de smertefulle tankene og følelsene for det var så lenge siden jeg hadde kjent på dem. Et fantastisk behandlingsapparat fanget meg opp når jeg var for sta og bestemt til å selv søke hjelp fordi jeg var sikker på at jeg klarte meg selv, De fikk overtalt meg til en innleggelse, Og ofte har en innleggelse hjulpet meg og jeg har følt meg veldig bra etter en liten uke og klar til å møte livet igjen. Men ikke denne gangen.

 

Jeg traff virkelig bunnen i sommer, les Misshandlet og Sviktet. jeg var sikker på at alt ville snu, men det skjedde ikke, det har vært flere innleggelser siden den gang, og her sitter jeg nå i november et halvt år seinere og klarer ikke å komme meg oppigjen fra driten som plutselig innhentet meg en sommerdag i mai. Det en en drøy uke siden jeg ble utskrevet, men det lille av krefter og energi jeg klarte å hente på innleggelsen har forsvunnet for lengst, jeg prøver virkelig å kjempe men kroppen og hodet mitt jobber i mot meg. Jeg var på tur med fysioterapauten i går, hun foreslo en innleggelse men jeg avviste det med en gang med en begrunnelse: Jeg er jo nettopp skrevet ut! Hun stoppet opp, så på meg og sa: Det skal du ikke tenke på, vi ser alle at du har det vanskelig for tiden, det spiller ingen rolle når du var innlagt sist, det som betyr noe er om du trenger en pause akkurat nå. Det var noe veldig sant i de ordene hun sa, men sta som jeg er så sa jeg nei selv om jeg innerst inne vet at jeg trenger det. Jeg vil ikke være i veien eller til bry, jeg vil klare meg selv slik som andre mennesker gjør.

 

Jeg blir sint og lei meg for at jeg ikke klarer å komme meg opp av denne driten selv, jeg er så utrolig frustrert over situasjonen slik den er nå, vil bare at alt dette skal ta slutt. Fysioen spurte om jeg ville at noen fra teamet mitt skulle ringe meg neste uke, svaret mitt var nei, men noe inni meg håper på at jeg vil få en telefon, for jeg kjemper en kamp mot meg selv og min egen stahet, jeg vet at jeg trenger hjelp, men jeg vil ikke ha hjelp for jeg vil klare meg selv.

 

– Mindreverdig –

En vond og rar følelse, som jeg ikke klarer å sette ord på vokser inni meg. Den tar større og større plass, jeg blir usikker og redd. Det er ikke lenge siden jeg ble utskrevet og jeg gjorde en avtale med en i teamet mitt at jeg skulle skrive ned i en bok om dagen hadde vært god eller dårlig, og hadde det vært 3 dårlige dager på rad så skulle jeg ta kontakt. nå er det den 5 dagen på rad at ting har vært fælt, men jeg vil ikke ta kontakt, vil ikke bli innlagt når jeg nettopp har blitt utskrevet, føler meg ubrukelig og jeg skammer meg virkelig over meg selv.

– mindreverdig 😦 –

Noe som gjør ekstra vondt om dagene er tanken på kjærligheten som en gang var. Tanken på at jeg i 4 år var helt sikker på at jeg aldri ville klare meg uten kjæresten min. Savnet av nærhet og den trygge følelsen jeg hadde når han holdt rundt meg. Men det som gjør mest vondt oppi det hele, er at jeg slapp denne gutten helt innpå meg, og han gjorde som andre har gjort før han, han valgt å snu seg og gå en annen vei.

Jeg trodde han var annerledes, han som engang beskyttet meg mot monstre, ble selv et monster. Dette ødela det siste av tillit jeg hadde til andre mennesker, jeg klarer ikke slippe noen andre innpå meg. Han mente at jeg var en gal jente som ødelagte hans liv, i begynnelsen trodde jeg han når han sa det, men jeg innser heldigvis nå at det var han som hadde problemer. Han klarte ikke å innse at han selv slet med livet, så han valgte å gi meg skylden for at hans liv ikke var en dans på roser.

 

Det som gjør så vondt å tenke på er kjærligheten som en gang var, 4 år der vi var sykelig forelsket i hverandre og gjorde alt sammen. Hvorfor valgte han å bli et monster, når han visste så alt for godt hvor redd jeg var for monstre?

 

Jeg forstår det ikke, og det er det som gjør så vondt, hvorfor sviktet han meg på denne måten? Følelsene mine forsvant for lenge siden for denne gutten, og jeg kunne aldri tenkt meg å ha han som kjæreste igjen. Men hvorfor måtte han bli et monster? Hvorfor kunne han ikke være en vanlig gutt som bare gjorde det slutt å gikk sin vei? Hvorfor måtte han påføre meg ekstra mye smerte, med å gi meg skylden for at jeg hadde ødelagt hans liv? Hvorfor lot han min kropp gjennomgå fordi han var sint og frustrert?

 

Jeg sitter igjen mer ødelagt enn jeg noen gang har vært. Han knakk psyken min fullstendig med alle beskyldningene, i tilegg har han ødelagt kroppen min fysisk, jeg har store problemer med ryggen, når jeg beveger meg kjenner jeg smerten i ryggen, noe som minner meg på at jeg ble fullstendig sviktet av den eneste personen jeg noen gang har klart å ha tillit til.

 

Kjærligheten som en gang var til stedet er borte
Lykken jeg følte i noen sekunder har druknet
For første gang er jeg alene i den mørke kjelleren!
Denne gangen skal aldri noen slippe inn.
Tilliten vil jeg aldri la noen andre passe på igjen. 
Fordi: jeg vet at jeg tar bedre vare på den selv.

 

 

For første gang har jeg fått slengt i trynet at Ressursene ikke strekker til. Det var den beskjeden jeg fikk i dag, det var ikke overlegen sine ord, heller ikke teamet mitt, men en utenforstående leder som har ansvaret for tall og regnskap. Lederen ga Teamet og overlegen klar beskjed om at ressursene ikke lengre strakk til. Disse fantastiske menneskene som virkelig ønsker og vil hjelpe meg, får ikke lov fordi verdens rikeste land ikke har ressurser til det.

 

Men så tenker jeg meg om, Hva er det egentlig denne lederen tenker med? H*n sier at ressursene ikke strekker til så vi må kutte et tilbud, han tenker så kortsiktig at jeg nesten blir sjokkert. H*n velger å kutte et tilbud noe som kanskje virker lurt akkurat her å nå, men resultatet av dette fører med seg at jeg blir inni dette systemet mye lengre enn jeg hadde trengt, det gjør slik at behandlings prosessen min tar lengre tid. Tar ikke dette mye ressurser egentlig? å ha meg psykisk syk i kanskje 1 år lengre enn jeg hadde trengt å være?

 

Så hvilke ressurser er det egentlig snakk om?

 

Jeg er ikke skuffet over teamet mitt, jeg er skuffet over at systemet svikter på noe som har hjulpet meg til å bli bedre.
For som teamet mitt sa: Du har gjort en utrolig stor fremgang på dette halve året.

 

– Mindreverdig –

Jeg kom på avdelingen for noen samtaler som avtalt, før jeg skulle gå så gav de meg et brev. Jeg snudde meg fort og nesten løp ut, jeg var livredd for og åpne det, var redd for hva som kunne stå der. Tankene surret rundt oppi hodet mitt. Kan de ikke lengre være i teamet mitt? avsluttes behandlingen? har jeg gjort noe feil? da jeg hadde satt meg inn i bilen tok jeg mot til meg og åpnet konvolutten. jeg dro opp arket med sjelvende hender. Når jeg så hva som faktisk stod på arket, braste jeg ut i latter. Det var en resept på sove tabeletter med en gul post-it lapp hvor det stod: Vi vet at du trenger disse nå 🙂

 

hehe, det var egentlig grådig søtt gjort av dem, de kjenner meg bedre enn jeg kjenner meg selv og inni mellom er det veldig trygt og godt. Teamet mitt har valgt å gi meg en innleggelses dato selv om jeg har sagt at jeg vil klare meg selv, De vet godt at jeg ikke vil innlegges, men de gjør nok dette for å vise meg at det er på tide med en pause.

 

– Mindreverdig –

Jeg ofret min 9 år gamle barne kropp for at den andre 9åringen skulle slippe smerten. Jeg sa til overgriperen: «La det gå ut over meg og la den andre slippe.» og det var slik det ble, i mange år lot jeg barnekroppen min bli mishandlet og torturert, jeg gjorde det for at det andre barnet skulle slippe. Det var ikke riktig at det skulle gå utover meg, men som jeg alltid har tenkt: bedre meg enn noen andre. Jeg fant en mening i det meningsløse, jeg hadde reddet et annet barn fra flere år med seksuelt misbruk.

 

Men i sommer skjedde det noe, jeg snakket med det andre barnet, og det som ble fortalt har ødelagt meg mer enn noe annet. Det andre barnet hadde ikke sluppet unna. Overgriperen hadde lurt meg, jeg hadde latt min kropp gjennomgå mange år med seksuelt misbruk for INGENTING. Det finnes ikke lengre noen mening i det meningsløse. Jeg er ødelagt, jeg føler meg skyldig i misbruket av meg selv, for jeg godtok det.

 

Hatet ovenfor meg selv blir bare større og større. jeg klarer ikke dette lengre. Det som gjør så ubeskrivelig vondt er at overgriperen få hvile for han er død, og her sitter jeg og lider. det er så urettferdig, så ufattelig urettferdig! Jeg klarer ikke dette lengre, livet er alt for smertefullt…

 

– Mindreverdig –

 

Dagene forsvinner forbi i rekordfart, det er ganske frustrerende for jeg prøver å holde orden på livet mitt, men akkurat nå er det for vanskelig, det er alt for mye som skjer rundt meg og med meg, jeg har flyttet noe som betyr mye endringer med adresser og NAV styr, i tilegg har jeg begynt på skole og jeg vet ikke en gang om NAV dekker det, jeg stresser med å holde orden på avtaler og undervisningen på skolen, mange nye mennesker kommer inn i livet mitt, jeg skal prøve å fokusere og vise min friske side, jeg vil bare skrike STOPP for dette går alt for fort, i tilegg så har de fleste vennene mine reist til andre byer for å studere, og snart flytter verdens beste venninne, så det er vanskelig å takle dette følelses messig. Jeg prøver å være flink pike, men dette er vanskelig for meg, jeg må forholde meg til min indre verden i tilegg til en ytre verden som ikke tar hensyn til hvordan jeg føler meg på innsiden.

 

Jeg vet ikke om det å begynne på skole var det klokeste valget akkurat nå, men jeg vil så gjerne fungere «normalt». Fikk også brev om at jeg er satt på venteliste til et vurderings opphold på en Behandlings post. Jeg prøver å lage meg en oversikt over livet mitt, men det er vanskelig når søvnen og konsentrasjonen ikke er på plass, men jeg gjør virkelig så godt jeg kan. Jeg bare håper at ting snart roer seg litt for dette stresset gjør meg dårlig, formen er på vei nedover så jeg håper virkelig at ting blir bedre slik at jeg ikke faller enda lengre ned

 

– Mindreverdig – 

I dag er dagen her, dagen som markerer at jeg har blitt ett år eldre, jeg levde i et smerte helvette for 2 år siden, jeg hadde bestemt meg for at jeg aldri skulle bli 21 år, men så sitter jeg her og er blitt 23 år, det er uvirkelig, jeg forstår ikke selv hvordan jeg har klart å komme meg igjennom all den smerten, i 2011 og 2012 var jeg innlagt på bursdagen min, hadde permisjoner slik at den kunne feires hjemme, men alikevell så hadde jeg det for vondt inni meg til å kunne være hjemme på fulltid, jeg har det fortsatt vondt inni meg, men det som før var en konstant smerte er nå forandret til periodevis med smerte, bra tenker kanskje du, men for meg er det vanskelig, før når smerten var konstant så ble jeg til slutt «vant» til den, det høres absurd ut, men jeg ble det, men nå som smerten kommer i perioder så er den så stor og kraftig at den sluker meg før jeg klarer å reagere, men det positive er at jeg også har gode perioder, fra desember – mars levde jeg på rosa skyer, jeg følte meg lykkelig og jeg var glad fordi jeg levde. men så forsvant jeg ned i dypet igjen og siden har jeg vært der, men jeg vet at jeg kan finne gleden og lyset igjen og det er motiverende.

 

Men jeg har i dag blitt 23 år, det er frustrerende for jeg føler jeg står stille, samtidig som verden rundt går sin gang, tiden stoppet opp for meg når jeg var 18år, jeg har vært så syk og dårlig fra jeg var 18år frem til i dag at jeg ikke har hatt glede av de siste 5 årene, jeg har mistet 5 år av livet mitt, 5 år av livet mitt der jeg har vært mer innlagt enn utenfor sykehuset, 5 år av livet mitt som har vært et reint smerte helvette, jeg håper at dagen i dag kan være en ny start, nå er jeg blitt 23 år, jeg vil begynne å leve nå, jeg er lei av å bare overleve, jeg vil virkelig begynne å leve livet mitt, men jeg har fortsatt en lang vei å gå, men jeg kjemper hver dag, hver time og hvert sekund, jeg får den beste hjelpen jeg kan få og vi er på vei fremover i behandlingen, men jeg kjenner på et håp som jeg ikke hadde for 2 år siden. jeg var livredd for å fylle 21 år for det eneste jeg ønsket var å dø. nå som jeg har fylt 23 år er mitt eneste ønske, å begynne å leve

 

– Mindreverdig –