i forrige innlegg skrev jeg om en søvnløs natt, jeg var utslitt, men alikevell skulle jeg i begravelse, det var vondt, jeg var veldig emosjonell og sliten, så det ble en blanding mellom mye tårer og latter, jeg klarte ikke å styre det…

etter begravelsen, trengte jeg tid for meg selv, så jeg dro aleine på cafè, da jeg tilslutt hørte telefonen min ringe så var det gått 4 timer siden jeg kom på cafèn, det skremte meg, jeg hadde tydeligvis dissossiert i 4 timer, lurer på hva andre har trodd om meg, håper virkelig ikke at noen jeg kjenner så meg…

Da det ble kveld og jeg inntok tabelettene, så ville de ikke fungere, jeg var ikke trøtt i det hele tatt, Frustrasjonen min ble intens, jeg var så utrolig sint, oppgitt og sliten…

Men etter flere timer med sinne, frustrasjon og tårer, så var kroppen så sliten at den sovnet av seg selv.

Da jeg våknet igjen var jeg sint, det var ikke mye søvn, men det var no det det var:)

Jeg dro til psykiateren min dagen etter. og for første gang på snart 3år, har jeg hatt en ordentlig samtale med henne, jeg var målbevisst på hva jeg ønsket og ville ha ut av timen,

Vi ble enig om at jeg skulle få noen nye tabeletter som jeg kunne ta i tilegg, for hun forstod at søvnen var livs viktig for meg.

I tilegg fant vi sammen en god mestrings teknikk, som jeg faktisk har brukt opp til flere ganger siden jeg var der.

Heldigvis fungerer disse tabelettene, enn så lenge i allefall. Og så lenge jeg får søvnen min, så klarer jeg å fungere bra.

Så lenge søvnen kommer, så får jeg mitt fristed, min hvile, og det er faktisk alt jeg ber om:)

 

-Mindreverdig-

jeg burde tatt steget og bedt om hjelp for 11 dager siden.
For uken har vært helt JÆVLIG.

Men jeg fikk tatt steget i helgen, hadde samtale med en fra teamet mitt i går (søndag)
Og vi ble enige om en innleggelse i morgen(tirsdag)

hun sa at det var veldig viktig å få hjelp med problemene før det ble for mye for meg, for begge vet hvordan det ender.
Selvmordsforsøk, også ender jeg opp død eller tvangsinnlagt med et tvangsvedtak på meg.
Og det er det ingen av oss som ønsker.

Og for at jeg skulle få opp øynene mine, viste hun meg Dips (Det er der allt blir skrevet som handler om meg)
Hun viste meg Tvangsvedtakene som var skrevet på meg.
Jeg kjente det stakk i hjertet, for jeg vil ikke tilbake på det punktet jeg var for 1år siden.

Tenkte det var greit å bare fortelle dere at jeg fortsatt lever, og at jeg har vært modig, sterk og utholden disse dagene for å ikke knekke totalt sammen.

Jeg gjentar for meg selv nok en gang : Det er ikke feigt å be om hjelp!

-Mindreverdig-

jeg skjønner ikke!!!

hva er det som er så jævlig spesiellt med meg som gjør at du ikke snur deg og går en annen vei?

reagerer du ikke på at jeg slår til fremmede mennesker uten noen som helst grunn?

reagerer du ikke på at jeg ligger å snakker med meg selv før jeg sovner?

reagerer du ikke på at jeg alltid står opp igjen etter vi har lagt oss for å gå ut å «drikke vann»?

reagerer du ikke på at mamma alltid må sitte våken når jeg skal hjem?

reagerer du ikke på at jeg plutselig stivner helt og trekker meg vekk når du tar på meg?

reagerer du ikke på at jeg er gjennomsvett når jeg våkner?

reagerer du ikke på at jeg er vanskelig å vekke når jeg først er sovnet?

reagerer du ikke på at jeg kan skifte humør på sekundet?

reagerer du ikke på at jeg plutselig ikke kan være med deg på en uke?

reagerer du ikke på at jeg alltid sier «må bare fikse noen greier» og ikke forteller hvor jeg egentlig skal?

Så hva er det med meg som er så jævlig spesiellt siden du ikke har snudd deg og gått en annen vei?

-mindreverdig-

hvis noen hadde slått deg!
ville du skammet deg over det da?

Hvis noen hadde tatt fra deg noe!
Ville du skammet deg da?

Hvis du ble tvunget til å gjøre noe du selv ikke ønsket!
Ville du skammet deg da?

Hvis noen hadde kalt deg mange stygge ord!
Ville du skammet deg da?

Vanligvis så ville jeg ikke skammet meg, jeg ville blitt sint…

Men på grunn av at samfunnet vi lever i i dag ikke har nok kunnskap om voldtekt og konsekvensene for den som blir utsatt så skammer jeg meg.

Du slo meg
Du tok fra meg friheten
Du tvang meg til å ha sex
Du kalte meg stygg, feit og mindre verdt!

DU gjorde dette mot meg!

så jeg kan ærlig innrømme at jeg skammer meg over at jeg skammer meg!

For hvorfor skal jeg gå rundt å skamme meg over noe som jeg selv ikke hadde skyld i?
Kjære samfunn, åpne øynene deres, få litt mer kunnskap om konsekvenser av voldtekt, før dere kommer med de vonde og sårende vitsene, og kødder så mye med ordet!

for det er faktisk dere som gjør at jeg skammer meg!

Vær så snill og vis meg den respekten jeg viser dere! jeg går ikke til angrep på ditt svakeste punkt, eller når du ligger nede!

-Mindreverdig-

personlig er jeg et forvirret kaos, jeg vet ikke hva jeg vil og ikke vil…
meningene mine skifter hvert sekund, i det ene sekundet vil jeg være sosial og jeg tar kontakt og avtaler sosiale ting, og i neste sekund angrer jeg og har ikke lyst til å gå på noe jeg selv har arrangert…

forvirret er det rette ordet å bruke!

men det jeg ville skrive i dette innlegget var om noe som gjør meg godt, noe som virkelig varmer hjertet mitt…

Familien min jobber med barn, av og til kommer det noen barn å bor hos oss, dette er barn som er blitt tatt ut fra hjemmet og fra foreldrene fordi de ikke har det så bra….

og det å se et barn så trist og innesluttet gjør meg vondt, usikkerheten og utryggheten kan føles på…
Men når dette barnet blomstrer gjør det noe med meg, det gjør meg utrolig godt, det varmer i hjertet!

og det barnet som bor hos nå blomstret i går, h*n lo så hjertelig, h*n klarte ikke å slutte å le, og jeg så at smilet var ekte, det gjorde meg godt å kunne få «latterkrampe» sammen med dette barnet, jeg vet at h*n har hatt det vondt, men de bekymringsløse minuttene vi fikk sammen gjorde noe med meg, det varmet virkelig godt langt inni hjertet!

-Mindreverdig-

i går var en helvettes dag, først fikk jeg en utrolig dårlig nyhet,angående meg selv og min egen helse, så angsten tok virkelig over…

Jeg snakket med den psykiatriske avdelingen, og de fortalte at de var bekymret, og at de trodde det ville bli veldig bra med en innleggelse, de sa de skulle ringe behandlerene mine og informere dem, slik at vi slapp unna tvang denne gangen.

Da klokken var passert 5 tok jeg meg sammen, det var tid for time med behandler…
En veldig slitsom time, jeg var knust når vi var ferdig, men jeg måtte ta meg sammen nok en gang

for klokken 7 hadde jeg time hos den andre behandleren min, begge behandlerene var enig i en innleggelse og at det ville være bra og nødvendig! h*n var uansett usikker på om jeg burde bli lagt inn på tvang, for da jeg kom til timen, så jeg helt knust og ødelagt ut, noe som jeg var, men etter en stund fikk jeg ut ordene som reddet meg fra tvang: jeg er ikke sint og imulsiv, jeg er bare veldig veldig sliten!

H*n viste forståelse, så jeg fikk gå før timen var ferdig, men jeg måtte love å ta kontakt om det ble for vanskelig før jeg ble innlagt, og jeg lovet!

da jeg endelig kom hjem, så var jeg totalt ødelagt og knust, jeg var utslitt, dagen hadde vært veldig tøff for meg!

så jeg bestemte meg for å dra ned til han jeg har vært mye med i det siste, la oss kalle han Erik!

Da jeg kom til Erik slapp jeg skuldrene ned og jeg prøvde alt jeg kunne å bare være meg, da han begynte å ta på meg fikk jeg helt panikk jeg måtte gå ut å ta meg en røyk, samle tankene og ta meg sammen

fordi Erik vet ingenting om mine psykiske plager…

Da jeg kom inn igjen, så var han litt forvirret, men dyktig som jeg er så klarte jeg å tulle alt vekk, vi fikk en veldig koselig kveld, det er godt, måten han holder meg på, jeg føler meg trygg:)

jeg hadde sagt ja til at jeg skulle sove hos han, noe jeg virkelig angret på da vi skulle legge oss…
Han gikk inn og la seg, jeg ble sittene i stuen, hodet var kaos og kroppen utslitt, jeg snakket rolig til meg selv: dette går fint, det er ikke farlig, ta deg sammen, han er snill, han er ikke som andre…

Etter en stund gikk jeg inn til han og la meg ved siden av han, mest av alt håpet jeg at han sov, men han gjorde det ikke, han lå og strøk på meg og holdt meg, jeg bare håpet at han ville sovne, slik at jeg unne snike meg ut og ta tabelettene mine, men han sov ikke, han tok bare på meg mer og mer, panikken grep meg, jeg forsvant for meg selv, og kroppen begynte å riste…

jeg prøvde å få kroppen til å slutte, men klarte det ikke, jeg ristet lenge, han så bekymret på meg og lurte på om det gikk bra, jeg løy igjen: Ja det går bra erik:)
til slut klarte jeg ikke mer, jeg lå meg vekk fra han, jeg gjemte meg under dynen og lå å ristet for meg selv, jeg prøvde å knipe meg selv, slik at jeg skulle forstå at jeg var trygg, men kroppen og kaoset ville ikke samarbeidet, etter ca en halvtime med risting, klarte jeg ikke å ligge der med han lengre…

Jeg spratt opp og sa kjapt: Jeg bare går ut å tar meg en røyk jeg:)
Han så rart på meg, men lot meg gå…
Da jeg stod utenfor, begynte tårene og komme
Kaos og panikk tanker, jeg vurderte alle muligheten mine, jeg kunne hente vesken og kjøre hjem, jeg kunne sove på sofaen, eller jeg kune bare sove utenfor, jeg tørket tårene, og igjen sa jeg til meg selv: SLAPP AV, dette går fint, bare pust så vil dette også gå bra!

jeg gikk inn og dant pillene mine, jeg satt i stuen en stund, da jeg kjente at kroppen roet seg ned, tok jeg mot til meg og gikk inn igjen til erik, jeg håpet igjen at han sov, men det gjorde han ikke, men jeg gjorde det beste ut av det, så det endte med at vi koste litt, og jeg var mye roligere, tilslutt sovnet vi…

da jeg våknet i dag, var ikke erik der, han satt i stuen, han virket forvirret og usikker, men dum som jeg er så latet jeg som ingenting, det var en rar stemning, men det gikk alikevell greit…

Da jeg skulle dra hjem, så så jeg han dypt inn i øynene, jeg sa til han at ristingen og oppførselen min, ikke hadde noenting med han å gjøre! men at det av og til ble slik fordi jeg har opplevd forskjellige ting i livet mitt som ikke alltid er ike enkle å takle…

han smilte til meg og sa takk for at jeg fortalte han det, og at han ble veldig bekymret for meg i går, for han merket at det var noe men jeg sa det ikke var noe…

---

Men nå er jeg hjemme, jeg er sliten, tankene er kaos, jeg tror jeg ødela veldig mye i går mellom meg og erik, samtidig er det innleggelse i morgen…

Så jeg er ganske trist og forvirret, jeg sitter her å lurer på om jeg skal sende Erik en melding og fortelle han om livet mitt, eller om jeg skal la være… skal jeg bare kutte ut kontakten, eller skal jeg bare fortsette og late som ingenting
Jeg stoler ikke på mennesker, og jeg skjønner hvis han ikke holder ut med meg…

Men hvis jeg åpner meg opp og forteller, og han da velger å gå sin vei, da blir jeg utrolig mer såret, enn hvis jeg velger å bare stoppe dette før det går for langt…

Jeg trenger så sårt råd og tips!

Hva ville du valgt?

Skal jeg gå fra han nå, for å beskytte meg selv?
Eller skal jeg åpne meg opp for han, og risikere at jeg blir veldig såret hvis han velger å gå?

-Mindreverdig-

Det er ikke dette jeg ville, 2012 skulle bli et bra år!

men tankene, stemmene, kaoset, angsten, depresjonen, gjennopplevelsene, de forvridde følelsene, marerittene det blir for mye, det kveler meg!

jeg klarer meg ikke så bra, jeg liker ikke å si det, jeg ser meg selv i speilet og prøver å smile, men kroppen vil ikke høre etter, den vil ikke gjøre som den får beskjed om!

hadde samtale med behandleren min i dag, det gikk ikke så bra, h*n ble veldig bekymret…

De ringte meg fra den psykiatriske avdelingen, de ville ha meg innlagt, og det er noe jeg så ABSOLUTT IKKE ønsker, bare tanken på det stresser meg!

Men alternativet er verre for meg, og det vet alle som er i behandlings opplegget mitt, innlagt på lukket psykiatrisk, gjør ting verre…
Det ender med at jeg blir fanget, og blir medisinert mot min vilje, og mye tvang!
Jeg klarer ikke tanken på å miste kontrollen, det går bare ikke, for da får jeg panikk, og selvmordstankene tar helt overhånd, da er ingenting viktig lengre… så på det punktet kan jeg ikke komme…

de sa at jeg skulle komme til avdelingen på torsdag, jeg trenger tid til å forberede meg på en inleggelse, fordi jeg er så utrolig lei av å være innlagt! etter 7måneders innleggelse i 2011, så vil jeg si jeg har fått nok for resten av livet!
Jeg vil så gjerne være fri, ikke være avhengig av noen, gjøre det jeg ønsker på min måte!

men etter samtalene med behandleren i dag så ble ting ganske så stressende, og heldigvis jobber alle sammen for at jeg ikke skal havne under tvang…

så jeg ser meg pent nødt til å gå til den andre behandleren min i kveld og ha time der…

og i morgen ringer de igjen fra avdelingen, i tilegg til at jeg har en time hos behandleren som jeg snakket med i dag…

Det er jo godt at de tar meg og tankene mine seriøst, at de tror på meg når jeg sier at jeg ikke har det så bra…
Men samtidig skulle jeg ønske at ingen brydde seg slik at jeg kunne tatt valget mellom liv og død helt selv…

De forteller meg at en dag vil jeg slutte å overleve og begynne og leve, og det er deres oppgave å holde meg i hånden, få tilbaket håpet og troen, hjelpe meg over de vonde og store hinderene, slik at jeg en dag kan bli den fantastiske jenten de innimellom er så heldig å få et glimt av…

Note to my self: Bit tennene sammen, du klarer dette, husk at innleggelsen nok bare varer i noen få dager, og det kan hjelpe deg, gi slipp på litt av kontrollen, ikke alle mennesker vil deg vondt, alle har ikke en bak tanke med alt de gjør, bare pust så går dette fint…

-mindreverdig-

jeg var ute i går, jeg var i byen, jeg drakk alkehol og jeg koste meg i begynnelsen!

men kvelden endte oppløst i tårer og sinne!

noen mennesker er så patetisk, traff en mann han var vel 50 år.
han begynte å fortelle meg hvor lite jeg visste om livet, og han visste alt fordi han hadde jo tross alt levd mye lengre enn meg, men jeg fikk et helt annet inntrykk av han, han var arrogant og ekkel, med en «jeg ser ned på deg» holdning.
Han var virkelig ekkel, måten han snakket til meg på, han snakket ned til meg, som om jeg skulle vært en ubetydelig liten dritt unge.

Da jeg spurte han om hvordan han kunne si at han viste så jævlig godt hva gleden i livet var, da svarte han penger! og han hadde jo så jævlig mye penger, fordi han hadde jobbet og stått i!

Kaoset i hodet begynte å surre, helt seriøst! han ser ned på et annet menneske fordi de ikke eier like mye penger som han gjør!

Helt forbanna seriøst! du er 50år! og livet ditt handler bare om penger! i mitt hodet har du faktisk et jævlig stort problem!
og at du i tilegg kan være så uspiselig, arrogant og ekkel, og ikke minst så frekk!

og komme å fortelle meg, at du vet hva livet er siden du er 50!
50 er bare et tall akkurat som 21!
Det er ikke noen fasit svar at selv om noen er eldre så har de mer livs erfaring!

Jeg burde ha klart å ta meg sammen, men sinne og kaoset hadde allerede tatt kontroll, jeg ble rett og slett JÆVLIG forbanna, og når jeg først blir sint og frustrert så slipper jeg alt ut med en gang, fordi jeg ikke lengre klarer å holde det inne!

Og jeg er ikke stolt av det jeg gjorde, jeg burde vært voksen nokk til å forstå at vold ikke er en løsning på slike situasjoner.

men jeg mistet kontroll over meg selv, jeg følte meg utrygg og utsatt, så jeg reagerte normalt i forhold til hjernen min, som bare tenker på å forsvare seg selv! så det var det jeg følte jeg gjorde, jeg forsvarte meg selv!

jeg følte en trang til å gjøre noe, for jeg følte meg fanget og presset opp i et hjørne, jeg måtte vekk, så jeg slo han, jeg hoppet på han og slo han, jeg mistet kontrollen over meg selv…

vaktene og han jeg var sammen med tok meg vekk, men jeg var allerede så sint og frustrert at jeg ikke klarte å holde tårene tilbake!

da jeg kom ut, følte jeg meg mer fri, jeg fikk endelig puste! «faren» var over, hjernen og kroppen kunne gå tilbake fra et angrep til å bare være på vakt!

men den første tårene, gjorde slik at resten bare strømmet på…

Jeg ville ikke at han jeg var med, som jeg er blitt så glad i skulle se meg slik!

jeg stod for meg selv, jeg prøvde å føle meg levende, jeg så opp på den hvite nydelige snøen som lagde nydelige mønstre i himmelen, jeg så den mørke himmelen, og de fine hvite fuglene, som egentlig var måker, men som jeg følte var frihets duer, jeg forsvant fra meg selv, inn i min egen verden, jeg nøt øyblikket, samtidig som jeg skulle ønske jeg kunne fly med fuglene, eller smelte som et snøfnugg, bare forsvinne!

Vi dro hjem til han jeg var med, han var god og snill, han holdt meg, men jeg hater at folk skal se denne siden av meg!

Så jeg endte opp på badet, sammen krøket i hjørnet, med hette over hode, og hendene forran fjeset…

jeg sa til meg selv, Du er trygg nå, faren er over! det går fint, bare du klarer å puste!

jeg satt der en stund før jeg klarte å slutte at tårene strømmet på, Nok en gang klarte jeg å ta meg sammen, masken var igjen på plass!

Men jeg blir redd og utrygg på meg selv og hva jeg er i stand til å gjøre, jeg har ikke kontroll over meg selv!
Jeg merker at noe i meg er sterkere enn meg!

 

-Mindreverdig-

Ja for det er akkurat det jeg er! EN OVERLEVER

Og jeg kan med hånden på hjertet si at jeg er veldig stolt av det!

-Mindreverdig-

etter alt jeg har opplevd, så er det mye skam og skyldfølelse inni bildet!

men det som er utrolig vanskelig å takle er skittenhets følelsen…

Meg og psykologen har snakket utrolig mye om akkurat det å føle seg skitten,

men vi er veldig uenig når det gjelder dette, fordi mitt syn er at når noen forgriper seg på deg, så er det akkurat som om de smører deg inn i gjørme, som ikke går ann å fjerne, og til slutt så innser du at det alltid vil være der, så uten på dette laget av gjørme så vokser det ny hud, jo lengere tid det går, jo mer hud kommer det uten på.
Og i og med at jeg har opplevd overgrep flere ganger, så har det kommet ny gjørme uten på huden igjen, for at det igjen gror ny hud over…

Den mest fantastiske følelsen er nå man begynner å flasse av huden, og jeg føler jeg kan dra av lagene, det er som om noe av gjørmen forsvinner med hver bit av hud, og jeg føler jeg kommer litt nærmere gjørmen som ligger i ett av hudlagene, lengre inne. så jo mer hud som blir revet av jo mindre skitten føler jeg meg…

Men psykologen min er helt uenig, han sier at det ikke hjelper.
Han sier det er medisinsk umulig, at gjørme legger seg på kroppen også vokser det hud uten på.
i følge psykologen sier han at huden dannes fra innsiden, og at det er den eldste huden som faller av…

Jeg blir veldig forvirret, for jeg er ærlig når jeg sier at det ligger gjørme under huden min!

jeg skulle ønske jeg var en slange, som bare kunne vrenge av seg det gammle skinnet!

-Mindreverdig-