jeg vil så gjerne fortelle at jeg har det bra, men det ville ikke vært sannhet..
I perioder kan jeg føle meg bra, men det svinger så fort…

jeg klarer ikke å skyve vekk alle intrykkene og følelsene som kommer.
Jeg klarer heller ikke å sette ord på dem lengre… og det er grunnen til at jeg blogger sjeldent, jeg har ikke lengre ord som kan beskrive hva jeg føler og tenker 

Jeg prøver å klamre meg fast i alt som er rundt meg, men det er vanskelig, jeg føler at jeg blir dratt lengre og lengre vekk fra mine kjære, av noe jeg selv ikke har kontroll over
Jeg er redd, for å være ærlig så er jeg jævlig redd

realiteten virker mer og mer fjern, og jeg forsvinner inn i meg selv og bygger opp en mur, jeg bryter meg selv ned av tankene og følelsene mine, jeg er klar over at jeg gjør det, men alikevell så klarer jeg ikke å endre det…

jeg vet at jeg ikke er klar for å dø, men noen ganger blir alt så vondt og håpløst at den impulsive delen av meg, ser det som den eneste utveien…

de rundt meg gjør så godt de kan, det vet jeg!
men jeg føler alikevell at de er for langt vekke… 

tankene og følelsene
Stemmene og bråket
hukomelsestapet og depersonaliseringen

det blir bare for mye, den konstante påminnelsen om en traumatisk oppvekst, det ødelegger meg…

kroppen min er sliten, jeg merker det, det er ingen glede, heller ingen energi!
Men uansett hvor lyst jeg har til å komme meg ut av dette, så vet jeg at det er MEG som må gjøre jobben!
og jeg er begynt på den riktige veien, med en intens traumebehandling og gruppe aktiviteter så er ukene mine fyllt opp, men det gjør så inn for jævlig vondt å stå midt oppi dette, jeg vet at den eneste veien ut er å gå igjennom helvette, og jeg kan ikke stoppe nå, for hvis jeg velger feil retning nå, så er det akkurat det samme som å velge døden, for jeg klarer ikke å leve i helvette lengre, for det er ikke et liv…

jeg kjemper hver dag en kamp mot meg selv, om og om igjen uke etter uke…
Som de sier i traumebehandlingen, så er dette en kamp mot et diktator styre… og vi må kjempe sammen for at jeg en dag skal bli en hel person, og som kan jobbe sammen med resten av meg i et demokrati… 

-Mindreverdig-

hei dere faste gode lesere… ❤

beklager for veldig dårlig oppdatering her på bloggen, men skrive lysten er for tiden ikke til stedet

livet er veldig vanskelig og tøft for tiden, jeg er virkelig inne i en veldig dårlig periode, det er ubehagelig å føle at jeg er så langt nede i kjelleren…

Jeg kjemper en kamp mot meg selv, for å klare å «fungere» som et «vanelig menneske» ute i den virkelig verden, tanken på å bli innlagt gjør meg rett og slett grådig dårlig, jeg er lei av mas og styr, jeg er lei av det konstantet fokuset på psykisk sykdom, jeg vil så gjerne ha det bra med meg selv, jeg vil nyte livet og føle meg levende
Jeg vet at disse periodene kommer inni mellom, men jeg håpet at den ikke skulle vare så lenge som den nå har gjort, jeg klarer ikke å sette pris på noe rundt meg, jeg klarer ikke å levet i nuet…
All min fokus er på fortid, jeg føler at jeg lever i et annet årstall… jeg visste at det ville bli tøft å gjennomgå denne traume behandlingen, men jeg var ikke klar over hvor vondt det faktisk gjør….

jeg forstår meg ikke på meg selv, og slik som dagen har vært i dag, så har den vært jævlig, jeg glemte å ta kvelds medisinene i går, fordi jeg var ute å drakk meg full, og jeg merker det godt på kroppen, det blir en form for abstinenser, magen fungerer ikke, jeg kaldsvetter og rister, det er ubehagelig, men jeg takler det bra, men det som er det jævligste er det tanke kjøret jeg får, det er helt ekstremt hvor mye de tabelettene har å si for min fungering, i dag har jeg ikke fungert jeg HATER slike dager som i dag, jeg vil bare grave meg ned og være usynlig…

mine nærmeste får unødvendig mye kjeft av meg for tiden, det skal ingenting til før jeg blir forbanna, sinnet mitt er helt enormt, når jeg tenker over det i ettertid så blir jeg flau over meg selv!

ukene mine fremover er fullbooket av legetimer, psykiater, psykolog timer, arbeidtiltak, samtaler med DPS`en i tillegg har de lyst å koble inn psykiatri tjenesten, så får se hva det blir til…
i tilegg har jeg et konstant press på meg angående maten, jeg bli ufokusert og sløv, det blir ekstra mye tanke kjør når det blir lite mat, dette er en ond sirkel, jeg liker ikke å være på det punktet jeg er på nå, jeg føler jeg står å vipper på kanten av et fjell, rett og slett ubehagelig…

jeg er konstant på vakt, hver minste lyd blir regisert, angsten er intens jeg føler jeg ser mennesker over alt, skygger som glir forbi, dette stresser meg så mye at jeg for tiden ikke kan være aleine…

men jeg er en fighter, jeg skal klare å komme meg igjennom denne dritt perioden også, jeg bare håper den snart er forbi, jeg prøver å holde motet oppe, og tenke positivt
det som hjelper meg mest for tiden er å kunne være der for andre, spesielt å holde og passe på en jente i 10års alderen og være der for henne, slik jeg ønsket at noen kunne være der for meg når jeg var i den alderen…
jeg prøver å finne glede i små ting, noen ganger lykkes det, andre ganger ikke, men jeg gjør så godt jeg kan, jeg gjør alt jeg kan for å holde hodet over vannet, selv om jeg har mange hjelpere som er der for meg og hjelper meg med å klare å kjempe, men den vondeste jobben må jeg gjør selv, det er bare jeg om kan endre mitt liv til det bedre, og en vakker dag så vil jeg få et okei liv, som jeg vet jeg kommer til å nyte:)

Mange gode natta klemmer til dere fra Mindreverdig:)

forresten: mindreverdig@hotmail.com email adressen er ikke lengre i bruk, jeg skal lage en ny en og kommer tilbake til det i et annet innlegg:) så ikke bli sur hvis dere venter på svar på mail fra meg, for jeg har ikke lengre tilgang til den bruken!
 

Ja mye har skjedd i livet mitt siden forrige innlegg…

Dosen på medisiner er økt enda mer, men her ligger jeg våken fortsatt selv om klokken er passert 3:/

Jeg har det vondt inni meg, jeg har såret x kjæresten min, ved å fortelle han at jeg har funnet meg en ny gutt… Og uansett hvor mye drit og faenskap som har skjedd, så har han trossalt vært kjæresten min i 4år, og det å måtte såre han på den måten gjorde meg veldig vondt…

Jeg bestemte selv at jeg var klar for å bli skrevet ut, jeg ville ikke være innlagt på 16 og 17 mai… Jeg ville feire slik jeg ikke hadde mulighet til i fjor siden jeg var tvangsinnlagt…

Det ble to fine dager, bare det å kunne puste inn ren luft var fantastisk:)

Meg og gutten min er nå på en liten rundtur i Norge, for å besøke hans venner og familie, jeg merker på kroppen at det er slitsomt…

Jeg kjenner spesielt på angsten av å ikke ha kontroll over meg selv, da vi var ute for å feire endte det med at jeg gikk til angrep på en gutt som jeg følte meg truet av…
Jeg har bare lyst til å gjemme meg og aldri vise trynet mitt igjen, for det var første gang jeg var ute med vennene til gutten min også;(

Jeg kjenner jeg er på vei mot bunnen igjen, det gjør vondt, så alt for vondt:(

Vil bare skrive i pannen min : du er kommet til en person som ikke er i bruk…

Natta til dere engler:)

Jeg gjør så godt jeg kan, 
Jeg går rundt hele dagen og tar meg sammen, men i går traff jeg veggen
Heldigvis har jeg verdens nydeligste bestevenninne som tok i mot meg da jeg falt

Da jeg kom hjem, så var mamma der for meg, jeg har aldri før sluppet mamma innpå meg og gitt henne muligheten til å være der for meg.
Men i går var jeg knust og ødelagt, og det var bare helt fantastisk at hun satt på gulvet på rommet mitt sammen med meg.

I går var en veldig vond dag, men samtidig en fantastisk dag fordi jeg ble tatt i mot av de rundt meg da jeg falt.

behandlingen er utrolig tøff og vanskelig
Samtidig som jeg er en veldig omsorgsfull person, som alltid skal være der for alle andre
Det er slitsomt å alltid sette alle andre forran seg selv, men det er faktisk slik jeg er som person
Alle sier at jeg må bli mer egoistisk, og tro meg jeg prøver, men det er faktisk utrolig vanskelig.

Bestevenninnen min hjalp meg virkelig i går med å tenke FUCK IT

Så jeg prøver så godt jeg kan å leve etter det, jeg skal komme meg inn i FUCK IT tilværelsen 

For nå er jeg faktisk så lei, sint, sliten og frustrert over at alle tar meg forgitt…
For alle vet at jeg alltid vil være der for dem, og at jeg stiller opp uansett!
men ikke nå lengre, jeg er drittlei!

Hvorfor skal jeg være der for mennesker som svikter når jeg trenger dem?
Jeg er lei av å være den snille og gode!

Fordi det gjør for vondt for meg, fordi jeg får faen ikke en dritt tilbake!

Jeg er drittlei av å være den «perfekte» kjæresten, fordi jeg får faktisk ikke en dritt tilbake!
Ja jeg forstår at du har det vondt og vanskelig med deg selv!
Men da burde du virkelig ta vare på det du faktisk har, for det varer ikke lenge hvis du ikke pleier forholdet vårt!
Jeg gir 120% av meg selv for å gjøre deg glad, og for at vi skal ha det fint

Men hva faen får jeg tilbake?
ABSOLUTT INGENTING du spørr meg ikke en gang hvordan jeg har det!
Når jeg griner og er helt i fra meg, er det helt normalt at du snur deg for å se sporten på tv?

De vonde følelsene du får meg til å føle nå, det er ubehagelig, ja jeg er blitt forelsket i deg og vil gjøre alt for deg, men beklager jeg kan ikke lengre la det gå på bekostning av meg selv .

Jeg må sette en stopper for dette forholdet, ja jeg skal vente med å si det til deg til du føler deg litt bedre.
Men jeg kan ikke bare være en krykke for deg, du ødelegger meg, Du må faktisk få orden på ditt eget liv, for det er tydelig at du ikke klarer å gjøre flere ting på en gang.

Så kanskje du innser hva du faktisk går glipp av ved å bare ta meg forgitt! 

Dette er et veldig bittert innlegg, men det er fordi jeg er bitter!
Jeg er drittlei av å bli tatt forgitt, Alle er villig til å kjempe for meg i begynnelsen, men med en gang de vet at de har meg, så begynner de å gi faen!
Men dette skal jeg gjøre noe med, jeg må bare lære meg å tro mer på meg selv.
Jeg må huske at jeg faktisk er god nokk akkurat slik som jeg er!

Jeg er flink, sterk og selvstendig.
Og jeg må slutte å tro at jeg alltid må ha en ved min side for å klare meg.
For FUCK IT jeg trenger bare å tro på meg selv, for jeg vet at jeg faktisk duger!

Så til alle dere som tar meg forgitt: Sorry nå er det forseint!
Kanskje dere en dag vil innse hva dere faktisk valgte å miste!

Jeg får ikke dårlig samvittighet, for jeg vet at jeg har stilt opp 130% for dere alle sammen, men det var dere som lot meg gå!
Og det er faktisk forsent å være etterpå klok!

For det er slutt på at jeg skal gjøre alt for alle andre, det ødelegger meg!
Fra nå av kjære svikere: FUCK IT

-Mindreverdig- 

ingen søvn på over to døgn…
var hos behandler i dag og fikk nye medisiner, hvis det ikke blir søvn i natt så klikker det totalt for meg

Jeg har vært uten konkrete selvmordsplaner i hele 2012, men nå er de tilbake, det er vondt å tenke og føle på
Jeg er en vandrende bombe som bare venter på å eksplodere…

jeg har menneker rundt meg på alle måter, og jeg vet at de er der og tar i mot meg hvis jeg faller…
Men akkurat nå har jeg ikke lyst til at noen skal ta i mot meg

Den kreative, livlige og sprudlende jenten er borte igjen
Livslysten er forsvunnet
Jeg sitter igjen som en sur, grinete og fraværende jente, jeg forsvinner fra meg selv
Verden er ikke et sted jeg vil ta en del i nå

Jeg vet at alle mennesker har sine opp og nedturer,
Men akkurat nå er ting for vondt, til at jeg klarer å tenke logisk, jeg er rett og slett utslitt

Jeg sitter å ser på tv, men jeg får ikke med meg noe av det som skjer, tårene renner konstant fra øynene mine, jeg er rett og slett ulykkelig

Selv om jeg er ny forelsket, så får jeg tilbake de vonde følelsene jeg hadde i fjor, da jeg hadde kjærlighets sorg pga X`en
Min nye gutt har ikke gjort noen ting galt, jeg vet at det bare er jeg som overreagerer, men det er så mye jeg skulle ønske han gjorde annerledes
Slike absurde ting som å bare trekke for gardinene, gi meg et ekstra kyss, være mer desperat etter meg og ikke føle at han vil ha meg for alltid

Jeg vet det er helt merkelig, men jeg søker dramatikk og sorg, fordi jeg trenger et «akseptabelt» sted å få ut de innestengte følelsene som jeg har inni meg
Men meg og han har det alt for fint og perfekt sammen, det er som en romantisk film som jeg alltid har drømt om å ta en del i,
Jeg vet jeg må nyte det og at noen kanskje vil si at jeg fortjener det.
Men jeg klarer ikke nyte, tankene spinner rundt om når dette vil ta slutt, når vil han endre seg fra snill til slem. når snur han meg ryggen og forteller at det blir for mye

jeg orker ikke dette, jeg har lagt aleine under dynen siden klokken 6 jeg har grenet siden, jeg kommer til et punkt der jeg bare ønsker at noen skal finne meg, se meg sårbar, bare holde meg og fortelle at det vil gå over. men her lå jeg aleine og hylte etter mamma og pappa, men ingen var der, så det er vel slik verden er. alle mennesker svikter tilslutt uansett

Jævla dritt verden, dritt mennesker, jeg hater alt ved denne stygge kloden, jeg hater at jeg i det hele tatt ble født! for NEI jeg har ikke hatt et fint liv, barndommen min fra jeg var baby til 10år husker jeg jo ikke en gang…

Og fra jeg var 9 år ble jeg seksuelt misbrukt, og angsten skittenhetsfølelsen skammen, alt det dritet som sitter igjen, det er ingen god følelse, det er helt jævlig!
Det har bare vært dritt og elendighet, en traumatisert ungdomstid, bare bråk og helvette, faen jeg hater dette stedet, denne verden, dette livet!

Ja jeg er sint, frustret, fortvilet når jeg skriver dette, jeg har som sat ikke sovet på to døgn, men uansett jeg hater alt og alle!

-Mindreverdig- 

Nok en søvnløs natt, dette er alt for slitsomt :`(

-mindreverdig-

i helgen var jeg ute og drakk, jeg prøvde å gjøre det beste ut av det, selvom de jeg skulle ut med, var noen jeg virkelig ikke likte
mange vil nok tenke, hvorfor gikk du ut da?
Jo fordi det er familie, det ble på en måte frivillig tvang, hvis jeg ikke hadde dratt ut, så hadde jeg fått høre det faktisk resten av livet.

Men til poenget, jeg fikk virkelig noe å tenke over, og det er hvor skambelagt psykiatri egentlig er, jeg liker ikke å skrive skambelagt, for jeg syntes ikke det er et dekkende ord. jeg syntes ordet Uvitenhet er mye bedre. Mennesker har rett og slett ikke nokk kunnskap om det psykiske.

en i familien min, har sagt seg opp fra jobben, og nå lever h*n på nav, h*n nyter det og sier det til alle!
H*n skryter over det og er strålende fornøyd…
Absolutt alle vet at h*n går på nav.

Men det som faller meg inn når jeg får høre det er tanken på: Hvorfor er ikke h*n flau over det? Hvorfor sier h*n det til alle? Er h*n ikke redd for spørsmål?
Og igjen må jeg gå inn i meg selv og tenke over det, og svaret blir igjen det samme, h*n kan si at h*n går på nav fordi det er en naturlig og ikke minst akseptert grunn til at h*n gjør det.

Alle kan forstå at man trenger penger fra et sted, når man har sagt seg opp fra jobben, eller fått sparken, folk har kunnskap på dette området og kan kjenne seg igjen i h*nnes situasjon.

Litt seinere på kvelden satt jeg ute å røykte med en av dem som var der, la oss kalle henne sofie!

Sofie står meg ganske nærmt, i og med at hun skal gifte seg med min bror og de har barn sammen.
Men sofie vet absolutt ingenting om meg, hun ser på meg som en bortskjemt liten drittunge som får alt hun vil og som bor hjemme hos mamma og pappa og nyter det gode livet.

Men da vi var ute i helgen så satt jeg å snakket med sofie, da hun begynte å snakke var hun alvorlig, hun fortalte om en venninne av henne som heter astrid.
I følge sofie, så hadde astrid vært innlagt på psykiatrisk avdeling siden jul. Når sofie sa dette så tenkte jeg, at kanskje hun hadde tenkt seg om og kanskje fått en større forståelse av at enkelte mennesker kan ha det vondt inni mellom. Men alvoret i øynene hennes sa noe annet, stemmen hennes var lav, og hun fortalte meg hvor viktig det var å ikke fortelle om dette til noen, fordi det var skikkelig hemmelig.

Det å være innlagt på en psykiatrisk avdeling, er noe man virkelig ikke skal snakke høyt om, og måten sofie oppførte seg på, kropps språket hennes viste tydelig at dette var et «ikke snakke om tema»

Jeg satt der for meg selv etter at sofie begynnte å snakke med noen andre.

Jeg satt igjen med en følelse av frustrasjon og sinne. og spørsmålet om HVORFOR svevet rundt i hodet mitt!

Hvorfor kan folk gå rundt å snakke åpent om nav og arbeidsløshet, når faktisk depresjon er omtrent like utbredet og vanlig.
HVA FAEN tror verden at alle mennesker er som supermann, at alle har superkrefter?

Når skal vi mennesker forstå at vi bare er vanlige mennesker, hvorfor prøver alle å leve opp til å være «perfekt»?

HALLO VERDEN! det er på tide å våkne!
VI har ikke innebygde superkrefter! det er bare på film! 

men i helgen så forstod jeg hvorfor jeg har valgt å holde livet mitt skjult for dem nærmeste.
Jeg har ikke lyst til å være den personen som alle vet at sliter men som er et «ikke snakke om tema»

Alle vet men ingen tørr å se det i øynene, alle bare snakker om det bak ryggen til den det gjelder. 

Jeg vet at hvis jeg hadde vært åpen og ærlig mot dem nærmeste så hadde de sluttet å kalle meg en bortskjemt liten drittunge som får at hun vil og som lever det gode liv!

Men da ville jeg blitt den stakkarslige lille jenten, som er blitt så traumatisert at hun ikke alltid klarer å fungere som vanlige mennesker, stakkars hun er syk, hun har til og med vært innlagt på en lukket psykiatrisk avdeling, vi alle må være forsiktig når vi er rundt henne, for hun kan plutselig knakke helt sammen. Stakkers jente.

Og for å være helt ærlig så foretrekker jeg at mennesker ser på meg som:

En bortskjemt liten drittunge

Istedet for en Stakkerlig syk jente som trenger hjelp. 

Så kjære verden, slutt å tro at alle om bor på denne planeten har superkrefter.

Alle mennesker kan putte på en maske og bli tøff og sterk, men når man kommer et stykke på veg, så er vi alle like og sårbare, og vi alle har de samme behovene for kjærlighet, omsorg, forståelse og aksept.

Alle mennesker har gode og dårlige dager, så slutt å tro at du er den eneste som kan ha det vondt å vannskelig.

Oppturer og nedturer en en obligatorisk del av livet.

Ordtaket sier: Du skal gjøre mot andre som du vil at andre skal gjøre mot deg

Jeg vil vri litt på den:
Du skal møte andres glede og sorg, slik som du selv ønsker å bli møtte når du har det slik.

-Mindreverdig-

Hvor skal jeg egnetlig begynne, det er en del jeg har latt vær å skrive på bloggen, fordi jeg ikke har klart å sette ord på disse tankene og følelsene…

Livet mitt ser for andre ut som en perfekt dans på roser, jeg klarer å være sosial, jeg har fått meg kjæreste, jeg får god oppfølging og behandling av de flinkeste
Jeg har kommet inn i et opplegg via NAV, som gir meg muligheter til å delta på noen aktiviteter hver dag, alle er så snill mot meg og alle vil det beste for meg.
Kjæresten min er god, unik og fantastisk, han holder meg og jeg føler meg trygg. Venninne mine ringer meg og jeg er mye med dem.
Jeg klarer til og med å gå på byn, danse, drikke, smile og stråle som en sol,

Familien min er unik som alltid, det er ingen tvil om at de elsker meg, for alle kan se det, og de viser meg stolt frem.
Behandlings teamet mitt samarbeider, og det er et stort team, som består av psykiater, psykolog, overlege, 3 psykiatriske sykepleiere/vernepleiere og en los.
JA jeg har vært heldig og truffet de riktige menneskene for meg i psykiatrien, jeg blir motatt med åpne armer alle steder…

Jeg merker det spesielt når jeg er innlagt, den konstante frustrasjonen og klagingen over at de ikke får være innlagt lenge nokk, eller ikke får lov til å komme tilbake, mens jeg. jeg er velkommen når jeg måtte ønske, jeg bestemmer selv, jeg ringer direkte til den psykiatriske avdelingen.
Hvis jeg trenger nye medisiner så sender jeg bare en melding til psykiateren min, og hun ringer inn en resept på et apotek eller sender den til meg i posten.
Hvis jeg skal på møter, så stiller de fra den psykiatriske avdelingen opp og blir med, selv om de ikke har ansvar for meg når jeg er utskrevet.
Losen min i NAV fikser alt det praktiske for meg, pengene bare suser inn på konto, og jeg trenger bare å forholde meg til henne, og jeg har privat telefon nummeret hennes.
Jeg går i behandling ca 3 ganger i uken hos psykolog og psykiater, De fleste jeg snakker med har 1 time i uken.
I tilegg har jeg aktiviteter jeg kan delta på når jeg vil.

Jeg har absolutt alt tilrettelagt, mammaen min passer til og med på at jeg har tatt medisinene mine slik at jeg ikke blir dårlig.
Når kvelden kommer, og hvis søvnen ikke er til stedet så sitter hun våken med meg så lenge jeg trenger det, mange ganger en hel natt!
Jeg får sove i sengen med mamma og pappa sover på mitt rom.

Når du leser dette så tror du kanskje jeg prøver å skryte over at jeg har det flott, men det er ikke det som er meningen med dette innlegget.

Alt dette over det plager meg virkelig, HVORFOR? hvorfor kan ikke noen andre som fortjener dette mer en meg få et så bra opplegg og støtte apparat?

Hvorfor kan ikke alle bare slutte å bry seg, jeg orker ikke dette, jeg vil ikke ha dette livet, jeg vil ikke leve…
Jeg er sliten, jeg er forvirret og frustrert.

Kan dere være så snill å gi meg opp, slik at jeg kan klare å ta mitt eget liv?
Jeg har en samvittighet som stopper meg fra å dø…

For hvordan kan jeg bare tenke på meg selv, når jeg har familie, venner, støtte apparat, kjæreste, når jeg har alt som skal til?
Jeg klarer ikke det…

Kjæresten min er unik og god, han er bare snill, han er veldig veldig snill, men dette stresser meg, fordi jeg tenker: Når vil dette snu?
Når blir han voldelig?
Når klikker det for han?
Når blir jeg for mye?
Hvorfor i det hele tatt vil han holde sammen med en som meg?

Det perfektet livet mitt, er i mitt hodet bare et kaos…

Jeg sover veldig lite og dårlig for tiden, fikk beskjd av psykiateren i dag at jeg skulle øke dosen på kvelds medisinene, men da fikk jeg ikke lov til å kjøre bil, så vi skal snakke mer om det på mandag..

Når søvnen blir fraværende så blir jeg som jeg har sagt før, ustabil…

terapien er veldig vondt og tøff, den nye psykologen ser ting jeg ikke selv visste at jeg hadde inni meg…
Han konfronterer meg med min dårlig hukommelse, og jeg blir seriøst sjokkert over meg selv!
Selv om han sier at det som skjer med meg er normalt for mennesker som har blitt utsatt for så alvorlige, vonde og krenkende hendelser, så blir jeg faktisk veldig redd…

Han ser ikke på meg som en hel person, han mener jeg er delt, altså splittet, at jeg har flere deler av meg som lever i sin egen virkelighet.
Jeg tenker for meg selv at dette er ikke mulig, men samtidig når han sier dette så er det noe i meg som puster lettet ut og sier: Endelig en som forstår, endelig noen som ser bak den så altfor perfekte fasaden.

Selv om andre ikke har merket så mye av dette, så er det noen som har reagert, spesielt i det siste, etter at jeg begynte i denne traume behandlingen…

Jeg husker ikke mye, jeg klarer ikke å koble mellom navn og ansikter, alt forsvinner ut av hodet mitt og blander seg som en røre før det blir fint plassert inn igjen i hodet mitt, alt blir uklart, jeg prøver så godt jeg kan å fokusere og konsentrere meg, men det går ikke, det er for vanskelig.

Da jeg i går var hos psykologen så viste han meg noen ark, i det ene sekundet sjønnte jeg ikke vitsen, for jeg hadde aldri sett disse arkene før, men på slutten av timen så fikk jeg se arkene igjen, og da kjente jeg de igjen, for det var min skrift, min måte å tegne på, jeg forstod at de måtte være mine, jeg ble redd for hvordan kan jeg helt opriktig med hånden på hjertet si at jeg ikke har sett noe før, som jeg faktisk selv har laget!

Konklusjonen ble vel at jeg er en splittet person, men ulike deler og verdener inni meg, jeg har en dissosiativ tilstand, som fungerer som en forsvarmekansime for meg…

På mandag da teamet mitt møtes, vil jeg da bli vitne til dere syn på meg, de vil da diskutere hvordan de opplever meg, og JA jeg gruer meg, for det å faktisk bli konfontrert med at jeg ikke er en hel person, at ikke hele meg lever i samme virkelighet, det vet jeg ikke om jeg klarer…

Jeg vet at det er normale reaksjoner på traumatiske hendelser, men jeg vil ikke være «så syk» for jeg er meg!
Men det er vondt, for jo mer jeg åpner opp om dette og snakker om dette, jo tydeligere kommer det inni meg frem, linjene blir klarere, forskjellene blir større…

Ingen som ikke selv er i dette vil forstå, det høres absurd og rart ut at en person kan være flere personer…

Jeg er sliten, veldig sliten, men jeg fortsetter å kjempe, de siste dagene har jeg insett at jeg ikke bare kjemper mot meg selv, men mot forskjellige deler av meg selv
Og drømmen min er å en dag bli hel…

-Mindreverdig- 

Dagene går no litt av seg selv, har en del møter og ting jeg må igjennom…

Påsken var ubeskrivelig fantastisk, jeg hadde mine nærmeste og kjæreste rundt meg, vi koste oss med fint vær og kjekke leker,
Jeg fikk til og med stått på ski, fantastisk følelse, jeg følte meg fri og det var godt!

I tilegg så kom jeg mye nærmere gutten min, vi åpnet oss en del for hverandre og fikk snakket om ting, han er god og snill…
Og det er han som er grunnen til denne overskriften..

Det varmet hjertet mitt da han satt på denne sangen og begynte å synge, han tok hendene og holdt ansiktet mitt, og så meg inn i øynene mens han sang:

What you feel is what you are And what you are is beautiful!

Det var som om noen skiftet batterier på meg, god og herlig følelse!

-Mindreverdig-

påsken i fjor var smertefull og vond!

Det å sitte innelåst på en lukket psykiatrisk avdling, med kontinuerlig observasjon, det var rett og slett helt grusomt, men det værste med at det var påske, var at de ansatte satt og fortalte meg hvor mye de gledet seg til å reise på fjellet i påsken!
sitte i solveggen og nyte livet, idyllisk, spise appelsin, gå på ski, spise kvikklunsj, og drikke kakao…

Men jeg, jeg hadde ingen valg, jeg måtte bli der jeg var, uten noen som helst mulighet til noen ferie, så de faste ansatte reiste, og tok seg den «velfortjente påskeferien» mens jeg satt igjen med tårevåte øyne og et sterkt hat.
Et hat som ble rettet mot meg selv, for at jeg i det hele tatt hadde fått meg opp i en slik situasjon, et hat mot dem som har traumatisert meg opp igjennom livet, og et hat mot resten av verden som var ute og nøt livet i den «velfortjente påskeferien»

Men HELDIGVIS 2011 er forbi, ALDRI mer 2011!

Og i år, så er jeg lykkelig, jeg er glad, jeg er sprudlende og initiativrik!
Jeg har invitert mine nære og kjære på påskeferie, jeg skal arrangere påskeleker:)
Jeg vet at denne påsken vil bli fantastisk, for i år er det MIN tur, min tur til å nyte den «velfortjente påskeferien» min tur til å sitte i solveggen og spise appelsin, MIN tur å gå på ski og drikke varm kakao, MIN tur fordi jeg har jobbet så utrolig hardt for det og fordi jeg fortjener det!

Jeg vil alikevell sende mine tanker til dem som har det slik som jeg hadde det i fjor, Selvom det er et helvette akkurat nå, så vil det ordne seg, og engang er det også din tur, til å få oppleve den «velfortjente påskeferien» 

En ting som er bra med at jeg ble fratatt min egen frihet i fjor, er at jeg setter så ubeskrivelig stor pris på å ha full frihet nå.

Jeg nyter øyblikkene, og jeg smiler ekstra, med tanke på at jeg faktisk får feire påske i år, spesiellt når jeg tenker tilbake og husker hvor jævlig jeg hadde det og hvor sint og fortvilet jeg var over å ikke kunne bestemme over meg selv!

Jeg håper alle dere får en nydelig påske uansett hva du gjør og hvor du er<3

For det kommer jeg til å få:) MANGE gode klemmer ❤

-mindreverdig-