jeg har gått feil mange ganger
Jeg vil nok fortsatt gå feil flere ganger
Men en dag, en dag finner jeg den rette veien og gå på
En dag skal jeg bli lykkelig
En dag skal jeg føle meg glad…

En dag er dette helvette jeg nå lever i over…

-Mindreverdig-
❤

I dag har jeg virkelig mye på hjertet må jeg si:)

Skulle egentlig til psykiateren min i dag, men glemte at det var klokken 16.00, jeg trodde det var klokken 18.00
Men men sånn er det:) skal til henne på torsdag så er egentlig ikke krise.

Har vært hos NAV i dag og snakket med Los`en min, hun er herlig.
Hun fikser og ordner opp i alt med NAV for meg:)

Hvordan jeg har det i dag?
Ikke så veldig bra egntlig, men prøver å gjøre det beste ut av det.
Jeg håper på at dagen i morgen blir bedre, så får holde ut til i morgen i allefall=/

Jeg er sliten og lei for tiden, begynner å miste motivasjonen til å trene og spise sundt.
Gikk på vekten i dag, og den hadde gått opp noen kilo i helgen, men det er ikke så rart ettersom jeg puttet i meg masse sjokolade, brus og kaker:/

Skal på trening i kveld da så det blir deilig=)

Håper dagen deres er bra?

-Mindreverdig-
❤

To øyne bak hvert Blikk
En munn bak hvert smil
En nese bak hvert fnys
En ulykkelig jenta bak en maske
En forstyrret sjel bak en kropp…

…Hun kommer ikke til å leve lenge, for plutselig sier hjertet stopp!

-Mindreverdig-
❤

Kan du fortelle litt om voldtekten og hvordan det påvirket deg?

Jeg var akkurat fylt 16år, jeg gikk på en fest sammen med en venninne, jeg drakk litt alkehol, men ikke mye, jeg ble ikke full eller brisen.

Men jeg ble plutselig trøtt, så veninnen min foreslo at jeg skulle legge meg litt nedpå. og jeg gikk inn på et rom, og la meg i sengen for å slappe av.

jeg sovnet, og jeg våknet av at han voldtok meg, det er den jævligste tingen som noen gang har skjedd i mitt liv. Følelsen av å miste friheten over eget liv, og det å bli krenket på det gorveste var helt jævlig!

Voldtekten har stor påvirkning i livet mitt enda og det har den hatt side det skjedd i 2006.

Jeg gikk fra å være en livsglad jente, til å bli trist og isolert.

Den dagen jeg ble voldtatt var som om gleden i livet mitt ble sugd ut.

Før lo jeg og smilte av alt. i dag må jeg anstrenge meg for å kunne smile eller le.

 

Hvem var den/de første du fortalte det til?

Jeg fortalte det først til kjæresten min 1 år etter at det skjedde.

Han forstod at noe var gale, fordi jeg var ikke den gamle meg, jeg var helt forandret.

Han spurte meg hva som hadde skjedd, og tilslutt klarte jeg ikke å holde det for meg selv lengre.

 

Hvordan reagerte den/de?

Han reagerte med sinne og tristhet. han slo til ting og viste ikke hvor han skulle gjøre av seg.

 

Hvilke psykiske lidelser fikk du på grunn av hendelsen?

Jeg har fått diagnosen PTSD, Alvorlig depresjon, Angst, dissosiativ lidelse og Hørselshallusinasjoner

 

Hvordan var det det føltes å finne ut at du hadde disse lidelsene?

Det tok en stund før jeg fikk vite hva som faktisk var diagnosene mine.

Men jeg ble på en måte lettet, fordi jeg gikk rundt å følte meg gal og unormal.

men når jeg fikk diagnosene så forstod jeg det at alt som jeg følte å gjorde, var faktisk normalt.

 

Hvordan er det å leve med dem?

Det er vondt å leve med dem. det er utrolig plagsomt

Det hindrer meg i å fungere som en normal jente på 20år

 

Hvordan oppleves hver enkelt sykdom?

PTSD går ut på mareritt og flashbecks fra voldtekten, det er vondt å gjennoppleve alt som skjedde den kvelden,

Det føles av og til ut som om jeg er tilbake i 2006.

Depresjonen gjør meg sliten og utrolig trist, jeg gleder meg ikke lengre over, de tingene jeg før pleide å bli glad av.

Dissosiativ lidelse, gjør sånn at jeg forsvinner inn i min egen verden, og blokker ut hele verden rundt.

Jeg er fysisk til stedet, men i hodet mitt er jeg et helt annet sted, når jeg dissosierer får jeg som oftest ikke med meg noe av det som skjer rundt meg,

Det kan være utrolig plagsomt

Angsten, hindrer meg i å gjøre det jeg vil, jeg tørr ikke gå ut på turer aleine, jeg er redd for at noen skal komme å ta meg!

 

Hallusinasjonene gjør sånn at jeg har en stemme oppi hodet mitt som forteller meg hva jeg skal gjøre, f.eks skade meg, ta selvmord…
Han forteller meg også hvor stygg, ubrukelig, feit og mindreverdeig jeg er

 

Hvordan var det før i forhold til nå, 4 år senere?

Før var jeg en livsglad jente som lo av alt, hadde mange venner, var populær og flink til det jeg holdt på med. jeg drev aktivt med idrett og var på landslaget i den sporten.

Livet smilte til meg, og jeg var lykkelig

Nå 4 år sener, har jeg nesten ingen venner, fordi jeg har skjøvet alle i fra meg. Hver dag er en kamp om å overleve. jeg kjemper hver dag for å holde meg i livet.

Selv føler jeg meg dø på innsiden, så jeg ser ikke helt meningen i å være fysisk levende når jeg allerede er psykisk død.

Jeg må virkelig ta meg sammen og bruke alle kreftene min for å kunne klare å være med venner, klistre på masken og ha et fake smil.

 

Hvorfor er det bedre/ikke bedre?

Livet mitt går opp og ned, i perioder er jeg så sucidal at jeg trenger innleggelse på psykiatrisk.

Jeg mangler motivasjon og livsgnist, noe som gjør at jeg ikke alltid klarer å kjempe for å bli bedre, fordi jeg har nok med å bare holde meg i livet.

De rundt meg sier at de ser fremskritt hos meg. men som det også sier, det er alltid pasienten som ser fremskrittene sist.

 

 

Du ble innlagt på haukeland sykehus, hvorfor?

Jeg har vært innlagt på haukeland sykehus flere ganger på grunn av alvorlige selvmordsforsøk.

 

Hvordan var det på sykehuset?

Jeg husker ikke så mye av sykehus oppholdene mine, fordi jeg er såpass ute etter selvmordsforsøket.

 

Blir du ofte lagt inn?

Jeg blir innlagt veldig ofte i perioder. men nå har jeg noe som heter brukerstyrt innleggelser, det vil si at jeg selv kan ringe til avdelingen og be om innleggelser når jeg føler ting blir for tøft å takle selv.

 

Hvorfor føler/følte du at selvmord er siste utvei?

Jeg har slitt i over 4 år, jeg føler ikke at jeg har kommet noen vei. Hver dag er en kamp om å overleve

Jeg er sliten og lei. jeg har det vondt inni meg, marerittene om nettene, flashbecksene om dage, stemmen i hode og det å gå inn i sin egen verden

Det er helt jævlig å leve slik som jeg gjør nå, jeg lider virkelig, derfor ønsker jeg bare fred, fordi jeg er så sliten, og jeg føler ikke at jeg får fred.

 

Hva er vanskeligst i hverdagen?

Det vanskligste er nå fungere som en normal jente på 20år.

Det er vanskelig å være ute blandt andre mennesker og late som om du selv har det bra.

når sannheten er at du har så vondt inni deg at du hele tiden går å tenker på hvordan du kan ende dette livet.

 

Hva/Hvem er det som har hjulpet deg mest gjennom denne hendelsen?

Først og fremst er det kjæresten min, for han tok tak i ting, og hjalp meg , slik at jeg kom i behandling hos profesjonelle.

Han har vært der og trøstet meg og holde rundt meg og fått meg til å føle meg elsket, noe som jeg aldri trodde kom til å skje.

Samtidig har jeg en fantastisk psykiater, som er utrolig dyktig.

Men også den psykiatriske avdelingen, hun ene sykepleieren som jobber der, hun er rett og slett helt fantastisk

Når jeg har mistet motet og ikke ser lyset i tunellen så hjelper hun meg å finne tilbake lyset og motet.

 

-Mindreverdig-
❤

hei engler ❤

I går var jeg ute på bursdagsfest, det var mange nye ansikter, og som vanlig klistrer jeg på meg et smil.
Later som alt er som det skal.
På innsiden er jeg ødelagt, er klar til å gi opp. men utsiden stråler.
Håret er fikset, sminken er på og kjolen er ny.

Jeg ble kjent med mange nye jenter i går, tenk hvis en av de jentene jeg ble kjent med er deg?
Hadde du noen gang trodd at jeg sliter psykisk?
At jeg går på medisiner, går til psykiater og har jevnlige innleggelser på psykiatrisk?
Hadde du trodd at den smilende jenten har prøvd å ta sitt eget liv fordi hun ikke orker mer?

(Bilde er hentet fra google)

-Mindreverdig-
❤

hei engler ❤

Hvis noen lurer så tenkte jeg å fortelle dere hvilke medisiner jeg går på:)

Om morgenen tar jeg 20mg Cipralex, 200mg Seroquel og 50mg Truxal

midt på dagen tar jeg 50mg Truxal

om kvelden tar jeg 400mg Seroquel, 100mg Truxal og 7,5mg Imovane

Jeg står også på eventuelt medisiner som jeg kan ta mellom de faste medisinene
Da står jeg på 25mg Truxal opp til 3 ganger daglig.

-Mindreverdig-
❤

God kveld engler 🙂

Jeg var nettopp på legevakten med min kjære Grete, hun hadde kuttet seg dypt, og måtte sy 20 sting

Når legen spørr henne om hun kan ta Stivkrampen sprøyten, så svarer hun: Gjør ikke det veldig vondt?
Legen snudde seg, med det utrykket i fjeset og spurte: Kødder du nå eller?

Og det spørr hun om etter å ha kuttet seg veldig dypt på armen.

Hahaha jeg tror jeg dør av latter, sikkert ikke alle som skjønner at dette her er morsomt, men etter mange depressive stunder på legevakten var denne gangen helt genial!

Natta klem

-Mindreverdig-
❤

Hei engler ❤

Nå har jeg ikke skrevet på en stund, grunnen er fordi jeg har vært innlagt på psykiatrisk.
Favoritt kontakten min var på jobb så fikk heldigvis snakke masse med henne, og jeg føler jeg er klar for å kjempe kampen min videre, og jeg er klar til å gå noen skritt fremover:)

Men tilbake til overskriften, hvilken rett har du til å si at alle andre har det bedre hvis du dør?
Jeg vet at jeg sier og tenker dette ofte, men helt seriøst hvilken rett har jeg til å si det?
Jeg er jo ikke de rundt meg, jeg kan ikke vite om de får det bedre hvis jeg dør.
og for å være helt ærlig så tror jeg ikke at de vil få det bedre.

Hvis min bror hadde kommet til meg å sakt, jeg vil dø for alle får det bedre uten meg!
Da hadde jeg blitt ganske så sint, og fortalt han at han ikke har noe rett til å utale seg om det på den måten.
For han vet ikke hva jeg føler og tenker. og selvfølgelig får jeg det IKKE bedre, hvis jeg mister broren min.
Jeg blir faktisk helt knust, det hadde vært en tom plass i hjerte mitt, og det ville alltid vært noe som manglet i livet mitt!
Så svaret mitt til min bror hadde vært at NEI jeg får det ikke bedre uten deg!

Det er utrolig egoistisk å tenke slik, for hvis du virkelig tenker over det, og ser det uten i fra og spørr deg selv, hadde du fått det bedre hvis noen av dine nærmeste hadde død?
Jeg tror svaret til de aller fleste er NEI!

Så tenk deg om før du sier at det er bedre for alle at du er død, se det uten i fra!

-Mindreverdig-
❤

Det er desverre utrolig mange som sliter med psyken, av mange forskjellige grunner.

Da jeg startet denne bloggen for 1 og et halvt år siden, så følte jeg meg utrolig aleine og ensom.
Men det siste året er det utrolig mange som har stått frem og fortalt sin historie, jeg skulle selvfølgelig ønske at jeg var den eneste i verden som hadde det helt jævlig, fordi jeg unner INGEN det helvette jeg lever i!

Men samtidig så er det utrolig godt å vite at man faktisk ikke er aleine, det å vite at andre faktisk forstår hva det vil si å leve et helvette, det har faktisk hjulpet meg utrolig mye, å snakke med andre og dele erfaringer.

Så jeg vil bare Takke for at dere er modig å står frem, og vit at det hjelper meg mye! ❤

Stå på vakre krigere der ute<3

-Mindreverdig-
❤

Hei engler ❤

Jeg har det helt greit for tiden, er egnetlig veldig likegyldig og følelsesløs, jeg vet ikke om det er en bra ting.

Men hvordan kan jeg stole på andre, når jeg ikke stoler på meg selv i det heletatt?
Jeg føler jeg lever i en uvirkelig verden, en kald og følelsesløs verden.
Jeg liker ikke meg selv i det hele tatt, når jeg ser meg selv i speilet ser jeg bare feil.
Jeg prøver å fortelle meg selv at, ja øynene dine er litt fine, nesen er helt grei den kunne jo vært verre.
Men stemmen i hodet mitt forteller meg noe helt annet.
Du er stygg, teit, feit, Horete, du fortjener ikke å ha det bra, Du fortjener å lide fordi du er ikke verdt en dritt, Du er ubrukelig og mindreverdig.

Faen jeg hater stemmen i hode, men hvorfor hører jeg på han?
Grunnen er at jeg ikke har noe valg, tenk deg at det står et menneske ved siden av deg 24 timer i døgnet og visker inn i øret ditt, hvor stygg, ubrukelig og mindreverdig du er. Etter en stund begynner man selvfølgelig å tro på det, fordi det er det eneste man hører.

Alt er verre om dagene også fordi jeg orker ikke å ta medisinene mine=/
Jeg hater å gå igjennom dagene som en neddopet zombie. Når jeg tar medisinene blir jeg sløv og lat, også blir jeg sykt sulten.
Jeg vill ikke være trøtt å lat. Jeg vil være oppegående, Være med venner og trene.

Kjære gode liv, kan jeg få deg tilbake?

-Mindreverdig-
❤