Kjærligheten som en gang var til stedet er borte
Lykken jeg følte i noen sekunder har druknet
For første gang er jeg alene i den mørke kjelleren!
Denne gangen skal aldri noen slippe inn.
Tilliten vil jeg aldri la noen andre passe på igjen.
Fordi: jeg vet at jeg tar bedre vare på den selv.

-Mindreverdig-

Her ligger jeg i et annet land, på en sol stol ved bassanget, på et 5 stjerners hotel som ligger på stranden, og jeg bor i en hjørne suite.
jeg vet at hjemme er det kaldt og det er snø, mangen av dere er midt oppi eksamen og stresser med julegave shopping
så dere er nok messunelig på at jeg kan ligge her å nyte livet på den måten.

men jeg skal si dere en ting, det er ingenting godt med å være her, selv om jeg bader i luksuus og har den ferien mange av dere drømmer om, for å være helt ærlig, det er helt for jævlig.

jeg er utslitt, jeg ville ikke reise på ferie, men jeg hadde ikke noen valg, fordi jeg kunne ikke bli hjemme, jeg var farlig for meg selv, jeg var for impulsiv og ustabil, dere tenker nok sikkert: Hvorfor er du ikke innlagt da?
jo det skal jeg si deg, det gjør meg bare verre, det å bli fratatt kontroll og brukt tvangs middler på det føles som et nytt overgrep.

Norge var ikke bra for meg, jeg visste alt for godt hvilke steder jeg kunne ende mitt eget liv, og akkurat hvoran jeg skulle gjør det.

Overlegen sa: Du har det bra når du er på ferie så det lureste er at du tar deg en tur og ser om du kan få litt ro og få slappet av.
Alle de andre gangene jeg har reist vekk for å få en «PAUSE» så har det fungert, jeg har alltid klart å legge fra meg alt det vonde og plagsomme hjemme, men ikke denne gangen, jeg føler meg ikke levende, og tanken skremmer meg, hvorfor føler jeg meg ikke levende, når alt er tilrettelagt for at jeg skal føle at jeg lever?

Nye intrykk, hjernen blir stimuler, sol og varme, selv pleie med massage og ansikts masker, jeg blir tatt vare på på alle områder og skulle virkelig nyte dette livet!
men NEI ikke denne gangen, jeg er redd for alt og alle, jeg gjemmer meg til og med for meg selv, når vi om kvelden skal ut å spise, så må jeg på med masken, og smilet går automatisk, jeg er hyggelig, og tøyser og tuller, det ser ut som om jeg stor trives, men sannheten er at det gjør jeg ikke!
jeg har det helt jævlig

i går var det nokk, jeg orket ikke å pynte meg, tok på meg store klær og tredde en caps over hodet, beina mine skalv ukontrollert, jeg forsvant for meg selv, de hyggelige smilene som var tilstedet tidligere var nå omgjort til et mimikkløst utrykk, jeg følte meg litt gjemt under capsen, og jeg deltok ikke i samtalen, ingen rundt meg forstod hva som gikk av meg, hvordan kunne jeg snu så fort, fra å være midtpunktet av latter, til å bli en passiv side spiller uten noen deltagelse. Når de konfontrerte meg med dette, kom det nok en løygn: Jeg er bare trøtt og sliten, trenger bare litt søvn 🙂

Men sannheten var det at for første gang på denne turen kom den virkelig meg frem, jeg klarte ikke lengre å holde de indre konfliktene for meg selv, det ble for mye…

men nå er jeg lei av å alltid skulle svare til andres forventninger om meg, jeg klarer ikke mer, orker ikke, makter ikke…

Det gjør vondt, jeg føler meg som en stor løygn! mennesker som tror de kjenner meg, vil innse at de ikke egentlig gjør det. De kjenner den trygg og gode masken.
men ingen ser den redde og fortvilete jenten som gjemmer seg fra verden!

Alle de mørke hemmelighetene som skjuler seg under huden, men som har blitt gjemt så godt at ingen kan se antydningen til dem.

Den perfekte barndommen, med en familie mange bare kan drømme om.
Men det er sprekker i barndommen min, stooore sprekker som bare jeg vet om.

Enkelte mennesker føler at de blir født i feil kropp, jeg føler at andres forventninger har fanget meg i min egen kropp, de har fanget meg i et fengsel av løgn, løgner som jeg ikke nå tørr å bryte mønsteret på, fordi jeg enda ikke er klar for å forklare dem grunnen til at jeg har levd et liv fylt med løgner. for uten den forklaringen vil de i allefall aldri forstå hvorfor ting ble gjort slik som dem er blitt og hvorfor jeg har blitt slik som jeg har blitt i dag!

dere vil nok bli forvirret over dette innlegget, men jeg klarer desverre ikke å gi dere forklaringen på livet mitt, fordi jeg enda ikke finner de rette ordene, fordi jeg enda ikke er klart til å slippe hemmlighetene mine!

jeg trenger tid, jeg trenger støtte, kanskje jeg til og med trenger tilgivelse fra noen!
jeg vet at noen rundt meg vil forsvinne og ikke lengre vil ha noe med meg å gjøre, men hvis dem går, så forstår dem faktisk ikke hva jeg har måtte gått igjennom, og hvor mye sorg og smerte det har gitt meg å måtte lyge for dem jeg elsker høyest i hele verden!

jeg er forvirret, jeg er splittet, jeg er ødelagt.

men kanskje jeg aldri vil finne mote og styrken i meg selv til å kunne fortelle, kanskje jeg alltid vil bli i denne mørke kjelleren, der hemmelighetene stenger meg inni i et lite rom uten mye luft!

vil jeg noen gang være sterk nok til å fortelle?

Når man opplever ting i livet som bringer glede så blir man entusiastisk og ønsker å dele gleden med andre, man har et behov for å fortelle om man føler seg stolt og kry.
Når man opplever vonde ting og traumer, så har man også et stort behov for å fortelle, men for meg så stopper skammen og skyldfølelsen meg, frykten for andres reagsjon på min sorg har skremt meg til taushet, inni meg bobler det av ting som vil deles med andre, men det går ikke, klarer ikke, får ikke lov. Redd for konsekvenser og reaksjoner

jeg vil bare føle meg levende, og når jeg ikke en gang klarer å føle det her jeg er nå, så tviler jeg på at jeg noen gang kommer til å føle det andre steder!

Det er vondt…

-Mindreverdig-

hei engler<3 jeg har egentlig byttet blogg, men det innlegget jeg skriver nå er VIKTIG for meg og kanskje dere andre, derfor syntes jeg det er bra hvis mange leser det!

Nå har jeg helt seriøst fått nok!
her gikk min grense med toleranse ovenfor helse Bergen!

Min nydelige og verdifulle venninne Grete!
Hun er en jente som deg, ingen kan se på henne og se at hun sliter, fordi hun er fullstendig oppegående, hun er en av mine beste veninner som jeg vil gjøre ALT for, Hun er en fantastisk person

Jeg har alltid vist at helse Bergen ikke alltid behandlet psykiske pasienter bra, men i går fikk jeg virkelig innse at de er ufølsomme monstre!

min kjære Grete hadde selvskadet seg ganske så dypt, jeg så på sårene og jeg forstod at det ble en tur på legevakten for å sy noen sting.
Selv om Grete er en selvskader, så er en hun et menneske akkurat som oss, fortjener ikke hun å bli behandlet med litte granne respekt og medmennesklighet fordi hun er en selvskader?

Det syntes tydeligvis ikke dem på bergen legevakt!
I resepsjonen treffer vi en sur dame, som bare ser dumt på oss, hun spørr ikke engang hvor gammel kuttene var!
vi satt oss på noen benker og ventet, folk kom og folk gikk, det er greit at selvskading ikke blir første prioritet, fordi det er selvforskyldt, men at vi skulle bli siste prioritet trodde jeg virkelig ikke!

Vi satt tolmodig på benkene i 4 timer, så gikk Grete bort for å spørre om å få et rom, i håp om at ting kanskje ville skje litt fortere!
Vi satt på dette rommet i 2 timer, og INGEN kom. vi gikk ut for å snakke med dem i resepsjonen, da vi kom så de forskrekket på oss, og spurte: Hadde ikke dere gått?
Gått for faen, vi har satt inne på akutt rommet i 2 timer.
Å sorry, vi må bare beklage, hun som fant rommet til dere har glemt å gi oss beskjed!
Okei, etter å ha satt på legevakten fra kl 22.30 til 04.30 så var jeg rimelig forbanna for at de kunne komme og fortelle oss, at de hadde glemt oss!

MEN det som gjør meg så jævlig forbanna er at: Hadde min grete vært aleine på dette rommet i 2 timer, og folk hadde «glemt» henne, så hadde hun nok ikke vært blandt oss lengre, Fordi Grete har det veldig tøft om dagen og tenker mye på selvmord, og inne på dette rommet så lå det fult i skappeler!

Hun kunne satt inne på det rommet og skadet seg til hun traff noe, og når de hadde kommet inn, hvis de noen gang hadde kommet inn så hadde hun vært DØD!

Jeg skjems av å være Norsk, og skal bo i en velferdsstat, som behandler menneskeliv som om de ikke er verdt noe!
Det er greit at alle kan gjør feil, men når de kan sette menneskeliv på spill på den måten så blir jeg oppgitt.

men det ble ikke bedre etter at vi kom inn til legen

Legen så såvidt på grete, han hilste ikke på noen av oss og presanterte ikke seg selv, noe som er VANLIG høffelighet!
Men spurte han Grete om hvordan hun hadde det? NEI
er det ikke normalt og spørre om det går bra?

I stedet for å rense det åpne såret med saltvann, så renset han med sprit! noe som svir nor så inn for jævlig!

men en lege, som behandler og syr en selvskadet person, er PLIKTIG til å spørre om vedkommene har selvmordstanker, eller om selvskadingen ble gjort i et selvmordsforsøk.
Og om personen har Profesjonell hjelp utenfor.

INGEN av disse spørsmålene ble stilt, og jeg er i sjokk!
Hvordan kan en person som er så følelsesløs og umennesklig være lege?

Og en ting til, hvis hun hadde skadet noen nerver eller sener i hånden så hadde han ikke funnet det ut, vet du hvorfor? FORDI HAN IKKE SJEKKET DETTE!

Hvordan kan dere behandle andre mennesker slik som dette? Dere jobber i et service yrke som handler om mennesker!
Dere kan ikke behandle folk på denne måten, og når dere behandlet Grete så dårlig når jeg var med, så lurer jeg faen meg på hvordan dere behandler henne når hun er aleine!

LITT FAKTA OM SELVSKADING:

Selvskading kan forstås som et språk, der sårene gir uttrykk for en indre tilstand. En ytre, synlig skade kommer da i stedet for en indre skade som er vanskeligere å uttrykke. Den kan også forstås som en bearbeiding og mestring av vanskelige følelser, minner og situasjoner. Noen bruker den fysiske smerten som avledning fra sin følelsesmessige smerte.

( http://www.psykiskhelse.no/index.asp?id=27443 )

Hvis jeg hadde vært sykepleier eller lege, og jeg hadde lest den teksten over, så hadde jeg passet meg veldig for hva jeg sa og hvordan jeg oppfører meg, selvskading er en måte å utrykke seg på, en måte å vise at man har det VONDT og VANSKELIG inni seg. At man ikke har det bra med seg selv!
Og hvorfor i helvette møter legevakten disse pasientene uten respekt! når det er faktisk dem som trenger mer respekt og forståelse enn noen andre!

Hvis jeg knekker en tå, og kommer ned på legevakten, da møter jeg en hyggelig dame i resepsjonen som spørr meg om hvordan jeg har klart dette, og jeg forteller og hun gir meg et venlig smil og ber meg sitte meg ned og vente!
Etter en stund kommer det en hyggelig dame og roper meg inn, og legen kommer med en gang, han er interrisert i hvordan jeg har klart det, han tar røntgen, han presanterer seg IKKE MINST!
Jeg får gips og krykker, og en rullestol om jeg må, og jeg får god bedrings ønskninger fra de ansatte.
Men for å være helt forbanna ærlig!

JEG trenger no meg for faen ikke en hyggelig dame som kan gipse en tå, hva faen, jeg har bare vondt i en tå!
Spiller vel ingen rolle om de er hyggelig eller ikke, for tåen min vil ikke gro raskere!

Men når det gjelder det psykiske så er ALT motsatt, sykepleierene og legene behandler deg som drit, når du virkelig kunne trengt en trøstende skulder fordi du har det vondt med deg selv, så kommer du ned til helsepersonell som bare bryter deg mer ned, HVOR ER LOGIKKEN?

DU knekker en tå og alle er hyggelig?
Du har det vondt med deg selv og alle hater deg?

Takk for at du tok deg tid til å lese mine ord!
Dette er en sann historie om hvordan helsevesenet faktisk er!

Har du opplevd noe lignende, la meg få vite det!?!

Klemmer Mindreverdig ❤

 

 

det er egentlig et under at jeg lever i dag, jeg har hatt to veldig alvorlige overdoser, dette er historien om den første

den ene kvelden satt jeg i sengen min, jeg tømte ut alle pillene mine, 4 forskjellige pille typer (sove tabeletter, beroliggende, anti psykotisk og antidepressiv)
det var akkurat som om jeg var besatt av en ond ånd, jeg tok masse piller og hev dem i meg, det var minst 300stykker, jeg svelgte alle, jeg var klar for å dø, jeg husker jeg gikk ut på badet og la meg ned, mer husker jeg ikke

etter over et døgn våknet jeg på intensiv avdelingen på haukeland, jeg var koblet til alt mulig, jeg merket at jeg måtte veldig på do, så jeg bestemte meg for at jeg skulle gå ut på toalettet, heldigvis hadde jeg enerom og toalett på rommet.

jeg satt meg opp i sengen, det verket i hele kroppen, jeg reiste meg opp, og kjente at beina under meg bare sank sammen, jeg klarte ikke å stå oppreist, sykepleierene kom løpende inn og tok tak i hver sin arm og reiste meg opp, jeg pekte mot vasken, jeg kom meg heldigvis bort til den før jeg kastet opp i store mengder…

sykepleierene sa at jeg ikke fikk gå på det vanlige toalette, men at jeg måtte tisse i et bekken, så jeg satt i en rullestol med hull i og tisset, jeg følte meg så jæævlig dum

kroppen min var helt ødelagt, jeg klarte ikke å stå på egne bein, jeg spydde blo, og var veldig sår i halsen etter at jeg var blitt pumpet og gitt motgift

men det som var det verste, var å se mine foreldre i øynene, skuffelse blandet med glede og litt sinne og avsky, aldri før har det vært så godt med en klem, min mamma satt og våket over meg og ventet i mangfoldige timer på at jeg skulle komme til bevissthet, den smerten og uvissheten hun hadde den fortjener ingen!

jeg var sikker på at jeg skulle dø den kvelden, men mine foreldres kjærlighet reddet livet mitt, deres kjærlighet for meg er så sterk at den reddet meg gang nr to også

Det værste var å våkne opp igjen fra en overdose og vite det at jeg har såret og traumatisert dem jeg elsker,
Min mamma liker ikke sykehus, og hun blir lei seg når hun ser sykebiler med blålys…
Unnskyld mine kjære for at jeg har skuffet og såret dere alt for mange ganger=(

hvis du tenker på selvmord, helt ærlig, det er ikke verdt det!

-Mindreverdig- 

jeg føler at alle mine problemer blir så små sammenligned med hva som har skjedd i Norge den siste tiden
men uansett hva vi mennesker gjør så går verden videre…
det eneste vi kan gjøre noe med er fremtiden!

Det er vondt å innse, men det er slik det harde faktaet er…

jeg innså det for 5 år siden, etter overgrepet var jeg knust, jeg orket ikke tanken på at jeg skulle ha et liv…
Mens jeg gjemte meg inni meg selv og jeg turde ikke å åpne øynene å se at verden utenfor gikk videre akkurat som den pleide

etter noen uker med lukkede øyne, så åpnet jeg det ene, jeg var livredd, jeg vet ikke hva jeg hadde forventet. men da jeg åpnet øynene, så var alt så sjokkerende vanlig, ingenting var forandret på utsiden…

Det var sporene som hadde grodd seg fast i meg på innsiden som var forandret…

disse sporene forandret hele mitt liv,, det var som om en mørk demon flyttet inn i meg og min kropp, jeg følte ikke lengre at jeg hadde kontroll over mitt eget liv

Fortvilet og sint på alt og alle rundt meg, fordi ingen viste og ingen forstod hvor mye smerte jeg hadde, i mange år gikk jeg rundt å bar på alt dette aleine, hver natt gren jeg meg selv i søvn, jeg hadde laget meg en maske som var så solid at den holdt i flere år!

Jeg var en helt vanlig jente, gikk på videregående, drev med idrett og hadde masse venner, lite viste mine nærmeste om at grunnen til at jeg røykte så mye, var for å roe meg selv ned, fordi flashbacksene var så intense.
Lite viste dere at grunnen til at jeg sluttet med idretten var fordi depresjonen tok et stramt grep om meg, ja jeg hadde en skade i ryggen, men jeg hadde helt fint klart å spille hadde jeg villet.

Grunnen til at jeg alltid kom for sent til skolen, var fordi angsten var for intens, jeg klarte ikke å ha god tid, for da hadde jeg tid til å tenke og det skremte livet ut av meg, hadde jeg dårlig tid så klarte jeg å fokusere på alt jeg måtte klare på liten tid…

Grunnen til at jeg ofte gikk ut av timen for å gå på «do» var fordi stemmene i hodet mitt, minnen og bildene ble for mye, masken holdt på å gå i stykker mange ganger, men hver gang klarte jeg å holde den på plass.

hvorfor var jeg alltid så frekk mot lærere? jo fordi jeg ikke takler at andre mennesker bestemmer over meg, etter voldtekten der jeg ble fratatt all kontroll så klarer jeg ikke å la andre bestemme over meg lengre

Hvorfor slo jeg til mennesker rundt meg? jo det skal jeg si deg, alt det jeg måtte holde for meg selv, det at ingen viste mine mørkeste hemmeligheter, i tilegg til at sinne mitt for han som skadet meg er så stort, det gjorde meg inni mellom om til et monster uten selv kontroll.

Jeg snakket med mamma da jeg var innlagt på lukket avdeling, og hun fortalte meg om en hendelse som jeg husker veldig godt.
Jeg, mamma og pappa var hjemme, jeg hadde en veldig stor krangel med dem, det var i den perioden masken min var på briste punktet, jeg satt meg ned på badet gulvet, jeg var utrolig sint og frustrert, fordi ingen rundt meg forstod meg, dette er over 1 år etter voldtekten og jeg holdt den fortsatt for meg selv!

pappa kom inn på badet, han tok tak i meg på hver sin arm og ristet meg og ba meg om å skjerpe meg
I det sekundet så jeg han som overgrep meg, jeg trodde min egen pappa var voldtektsmannen, jeg hylte så høyt som jeg aldri har gjort før, livredd og forvirret sank jeg sammen på bade gulvet
Mamma kom stormende inn, og jeg fortalte at jeg ikke klarte at pappa var i samme rom som meg…

Mamma forstod at det var noe alvorlig i veien med meg, og hun ga seg ikke før jeg fortalte henne om den grusomme hendelsen som skjedde da jeg akkurat var fylt 16 år…

Mamma var knust, jeg så tårene fylle øynene hennes, og hun holdt godt rundt meg, jeg så at hun ble fylt meg skyldfølelse over at hun ikke hadde passet på sin egen datter godt nok, det var smertefullt å se at andre lide på mine vegne, en kjæreste som var blitt et nervøst vrak, en far og mor med ulidelig skyldfølelse, og en bror fylt med sinne og hat…

selv så ble jeg bare mer og mer deprimert, angsten hadde et stramt grep rundt meg, livskvaliteten var ikke lengre tilstedet, stemmen til overgriperen på repeat i hodet mitt, tanker om hvordan jeg skulle avslutte mitt eget liv, til tider var jeg livredd meg selv, noe som førte til mitt første møte med psykiatrien, dette var i 2009, overgrepet skjedde i 2006

Jeg ble innlagt på lukket avdeling mot min egen vilje, igjen fratatt friheten over eget liv, jeg var knust, spørsmålet om hvorfor gikk om og om igjen i hodet mitt, det var kun kjæresten min og mine foreldre som viste om innleggelsen som viste seg at bare var begynnelsen på en lang reise igjennom psykiatrien…

nå to år etter sitter jeg her, fortsatt uten livsgnist, etter flere misslykkede selvmordsforsøk og utallige innleggelser, men sakte men sikkert innser jeg at jeg fortsatt har øynene lukket, at jeg for snart 5 år siden aldri turde og åpne dem en gang, jeg trude ikke å åpne øynene og innse at verden gikk videre, jeg har ikke turd å gjøre det, innerst inne vet jeg at verden går videre uansett hva som skjer, men det å åpne og se med egne øyne er skummelt, fordi da innser jeg virkelig at jeg ikke har kommet noen vei med livet mitt på 5 år

men det er kanskje på tide og åpne øynene og følge verden med å gå videre, og ikke holde øynene lukket og gjemme meg for meg selv, for det har vist seg tydelig at det funker dårlig…

Så jeg sier til meg selv og dere andre der ute, ikke gjem dere bak lukkede øyne, for verden vil gå videre uansett

 

-Mindreverdig-

 

Jeg har ikke ord…
Hvorfor?

Det som har skjedd i Oslo og på utøya er helt uvirkelig!
Slik skjer ikke i «trygge lille Norge»

En veninne av meg var på utøya, heldigvis er hun fortsatt blandt oss!
Mine tanker går til dem som ble offer for umennesklig handling, de som ligger på sykehuset og kjemper for sine liv!
Og til dem som har mistet sine kjære!

Jeg er i USA for tiden, og jeg ser det på nyhetene alle steder!
Jeg syntes det er godt at Norge holder sammen nå!

Jeg kjenner at jeg har lyst til å reise hjem til min familie og mine venner og bare holde rundt dem og være glad for a de lever:)

-mindreverdig-

Hvor i livet mitt gikk jeg feil?
Hvilken dag var det jeg tok det feile valget?
Når forvillet jeg meg inn på denne mørke og vonde stien?
Hva har jeg gjort for å fortjene all den smerten jeg nå lever med?
Vil jeg noen gang føle meg levende igjen?

Det er mange rundt meg som strekker en hånd ned til meg, men hver gang velger jeg å ikke gripe den, hvorfor?
Når skal jeg innse at det livet jeg har nå ikke er levelig?
Når kommer det som skal være vende punktet i livet mitt?

I alle eventyr er det alltid en lykkelig slutt, vil mitt liv også få det?
Eller er jeg dømt til å leve aleine i mørket og ensomheten?

-mindreverdig-

Du ser en lykkelig og utadvent jente, hun er elsket av sin familie og av sine venner…
Denne lykkelige jenten får alltid høre hvor mye hun betyr for dem rundt seg
Burde hun ikke satt pris på det og vært glad?

Svaret er: jo
Men sannheten er at jenten ikke er lykkelig, hun er ødelagt på innsiden, hun har nettopp kommet ut av en 3 måneders isolert innleggelse, og hun kommer ikke lengre så godt overens med sin tidligere kjæreste som hun har vært sammen med i 4 år

Grunnen til at dem rundt henne hele tiden forteller henne at hun er elsket, er fordi de flere ganger nesten har mistet henne, den lykkelige jenten er ikke stabil, seinest i går måtte ekskjæresten hennes holde henne igjen fra å løpe ut i veien for å bli påkjørt!

En tåre triller ned over hennes kinn, utslitt og utbrent sitter hun i et annet land, stemmene herjer i hennes hode, selvmordstankene er alltid til stedet, når skal hun få fred?

De to lyspunktene som skinnte i det fjerne, skinner ikke lengre

Det ene var å besøke ekskjæresten, men det har bare blitt et mareritt med mye elendighet og krangling

Det andre var et håp om å komme inn på et av hennes studie ønsker til høsten!
Men nok en gang har hun mislykkes

Ingenting går hennes vei, hun vet ikke hvor mye lengre hun faktisk klarer å holde ut…

Jeg sitter tett inntil gutten min, han gir meg et kyss på kinnet Jeg føler ingenting Han gir meg et kyss på munnen Jeg føler ingenting Hvor er følelsene mine blitt av? Vi to er så nær, men alikevell så langt i fra hverandre Det gjør vondt! Jeg var sikker på at det skulle være meg og deg i all evighet Men jeg har innsett og følt at vi to ikke passer sammen Hvorfor er det blitt slik? Vi som har hatt så mange gode stunder sammen, du som har vært lyspunktet i livet mitt Hvor er følelsene blitt av? Jeg blir trist og ulykkelig, jeg vil så gjerne elske deg! Men jeg klarer ikke… Du har vært hos meg hele livet, og vi har vært kjærester i 4 år Det er liksom blitt oss to… Det er skummelt at vi nå skal gå hver vår vei. Tanken på å være aleine mot verden, den er vond Jeg er redd Vil jeg noen gang bli elsket igjen? Jeg savner deg allerede, selvom jeg vet at dette er det rette=/ Takk for at du har gjort mine mest deprimerte år levelig, takk for at du har følgt meg og støttet meg i kampen mot helsevesenet Du er og forblir min helt, du er fantastisk! Du er virkelig en gutt jeg skulle ønske jeg skulle leve resten av livet sammen med Du vil for alltid ha en spesiell plass i mitt hjertet gutten min<3 -mindreverdig-

Hei engler<3 Tenkte å bare gi et livstegn fra meg:) Jeg har det stortsett bra om dagen Jeg kjenner på veldig mye sinne, og det plager meg og går utover min kjære Men jeg skal ikke klage for jeg har det bedre enn jeg har hatt det på lenge -mindreverdig-