Bare litt til…

Jeg kjemper med alle kreftene jeg har for å holde ut, men likevel så forsvinner jeg mer og mer. Jeg trodde selv at det egentlig gikk bra, men alle rundt meg mente noe annet, innleggelse sier de. Nei sier jeg, for jeg måtte holde meg samlet, jeg kunne ikke risikere å gå i oppløsning, det passet ikke inn i timeplanen. Du er allerede så langt fra hverandre at du trenger hjelp sier det. Nei jeg skal klare dette, bare litt til.

Jeg holdt meg samlet så godt jeg kunne, jeg plukket opp bitene av meg selv i et forsøk på å ivareta meg selv, men til slutt brast alt. Jeg fikk 2 valg: enten kunne jeg gå ut i den rosa luften, gå i oppløsning og forsvinne ut i ingenting. Eller jeg kunne velge å dø selv. Teamet mitt ville at jeg skulle gå med på en frivillig innleggelse, men det eneste som betydde noe for meg var å ikke puste inn rosa luft slik at jeg forsvant ut i ingenting. De ringte mamma, men før mamma kom så tok jeg alle tabelettene jeg hadde. Mamma kom, hun holdt meg og sa at vi skulle klare dette sammen, hun strøk og klemte meg bare sånn en mamma kan klemme. Men jeg skrek til henne, jeg sa du må gå! gå! gå! gå! vær så snill gå! for jeg visste at jeg snart ville være borte. Jeg ba henne gå fordi jeg ikke ville at hun skulle se meg dø. Hun sa: JEG GÅR ALDRI FRA DEG! Hun ga meg plass og gikk ut av rommet sammen med noen sykepleiere. Når mamma kom inn igjen så var jeg ikke der lengre, hun holdt meg, men jeg var borte.