Livet prøver å slå meg i bakken nok en gang, men denne gangen står jeg stødig (enn så lenge)
veldig mye unødvendig stress angående eksamen, jeg skjønner virkelig ikke hvordan en eksamen kan medføre så mye unødvendig stress. Alt startet 1 måned før jeg skulle inlegges, jeg gikk til ledelsen og sa at jeg ble syk og spurte hva jeg måtte gjøre fordi innleggelsen kræsjet med eksamen, fikk beskjed om at jeg måtte fylle ut et skjema + levere sykemelding, jeg ordnet, fikset og leverte alt dette personlig til hun som står ansvarlig, jeg ble møtte med en frekk tone, om hvordan jeg kunne vite at jeg var syk akkurat da. jeg var spydig tilbake og svarte at det var mitt i influensaperioden min og at den kom på samme tid hvert år. Hun forstod at det var et dumt spørsmål og lovet meg at hun skulle fikse dette.
jeg ble innlagt, men midt under innleggelsen fant jeg ut at jeg var satt opp til eksamen akkurat som de andre i klassen, jeg ble forbanna, for det var akkurat dette jeg ville unngå, så sykepleieren ringte skolen opp til flere ganger før hun fikk et svar, damen som stod ansvarlig og som jeg snakket med personlig skulle sende meg en mail. på mailen stod det at jeg var nødt til å fylle ut et skjema + levere sykemelding. jeg ble skikkelig forbanna, hva er det som er i veien med folk? jeg hadde allerede levert alt dette 1 måned i forkant, nettopp fordi jeg ønsket å slippet alt det unødvendig stresset. flere telefoner ble tatt, og det ble lovet at de skulle ordne opp i det. men jeg hørte aldri mer i fra dem.
da jeg ble utskrevet hadde jeg fortsatt ikke hørt noe, så pappa ringte, og hun lovet på nytt å sende en mail når eksamen ble. jeg fikk en dato og en tid. Det var godt å ha noe konkret å forholde seg til, jeg gledet meg bare til å bli ferdig.
jeg møtte presis til eksamen, men da jeg kom dit var det ingen lærer og ingen sensor, jeg kjente jeg ble provosert, 10 minutter senere kom læreren sigende inn, hun kom bort og sa at sensoren var blitt syk, jeg kjente at tårene presset på men jeg holdt meg fast. etter en stund fortalte hun at sensoren hadde bestemt seg for å komme og var på vei, 20 minutter gikk før telefonen ringte igjen, sensoren var på vei men hun satt fast i trafikken. Læreren sa at vi burde avlyse eksamen og utsette den, jeg var på briste punktet, jeg presset tårene tilbake. over 40 minutter forsinket kom sensoren sigende inn, jeg var så stresset, lei meg og oppkavet at jeg ikke klarte å smile. jeg skulle få 15 minutter til å forberede meg på etter at jeg fikk oppgaven, men de gadd ikke å finne et rom til meg, så jeg måtte sitte ute på gangen, jeg satt faktisk på gulvet og læreren og sensoren satt å snakket høylytt ved siden av, samtidig som alle rundt hylte å skrek og snakket høyt, jeg klarte ikke å konsentre meg, men jeg gjorde så godt jeg kunne, oppgaven var ikke som den skulle, det var tydlig at de bare hadde funnet noe og lagt det ved. det var tid for eksamen og jeg var ødelagt og oppgitt, jeg gjorde så godt jeg kunne men hodet mitt var en annen plass. nå venter jeg på karakteren og jeg håper bare på en stå karakter. men jeg skjønner ikke hvordan det er mulig å fucke opp en eksamen på denne måten, alt som kunne gå til helvette gikk til helvette. dette trengte jeg virkelig ikke.
Når jeg kom hjem var jeg helt ødelagt, men mest av alt så var jeg sint. Jeg valgte å dra på byn med noen venner for å feire at jeg hadde fullført 1 år med skole. stemningen var god, men det var en jente som var ute etter å lage bråk, da vi var på vei fra vorset til byn laget hun dårlig stemning, og selvfølgelig var det rettet mot meg, jeg sa til henne at jeg ikke fant meg i måten hun snakket til meg på, det endte med han hun fløy på meg, og da svartnet det for meg og jeg slo til hun lå på bakken og gråt. NOK er bare NOK. av en eller annen merklig grunn er det alltid jeg som havner i slike situasjoner.
jeg var utslitt da mine foreldre hentet meg fra byn, forbanna og forvirret samtidig som jeg var oppgitt og lei meg. jeg fikk i allefall en god natt søvn. men i går ringte telefonen, min tante er innlagt på sykehuset, hun har fått slag. det gjorde vondt, men jeg står fortsatt i denne stormen av negativitet, jeg kjemper så godt jeg kan og jeg holder meg virkelig fast for å ikke falle, men nå er det blitt alt for mye på liten tid og det sliter virkelig på meg
mindreverdig 