Jeg kjemper og kjemper men jeg føler kampen er nytteløs, for hva kan være så fint med livet at det er verdt å gå igjennom all denne smerten? Dagene mine svinger fra minutt til minutt, det eneste jeg gjør er å prøve å ta meg sammen, prøve å fungere som et «vanlig» menneske, men jeg er sliten, jeg sliter meg selv totalt ut når jeg hele tiden må fokusere på å ta meg sammen, jeg må fremstille meg selv som frisk og oppegående. Jeg vil ikke at andre skal merke hvor dårlig jeg faktisk er, så jeg bruker den siste energien min på å late som jeg er så mye bedre enn det jeg er.
Dagene mine består av «krise beredskap» det jeg mener med det, er at alt jeg gjør, gjør jeg for å forberdet meg selv på en mulig fare, jeg er på vakt må hele tiden tenke det verste som kan skje. Og ja jeg skal innrømme det, jeg er paranoid, men i mine øyne har jeg god grunn til å være det, vonde ting har skjedd meg og vonde ting skjer med andre mennesker hver dag, mitt hoved fokus er å forberede meg selv på ting som kan skje, dagene mine med andre ord består av mye tvang
Når jeg våkner om morgenen så kikker jeg foriktig ut i gangen for å se om noen har sneket seg inn i huset i løpet av natten, jeg undersøker huset på samme måte som politiet undersøker hus, når jeg er sikker på at det ikker er noen som har kommet seg inn i huset så kan dagen min starte, hver gang jeg går inn i et rom så må jeg dobbel sjekke at døren er helt lukket bak meg slik at ingen kan stå utenfor å se på meg når jeg ikke er klar over det, uansett hva jeg gjør eller hvor jeg drar så scanner jeg steder og ting for mulig fare, når kvelden kommer og jeg skal legge meg, så må jeg
mindreverdig 