jeg har jo merket at formen er på vei nedover, jeg er fullt klar over at jeg kan falle hvert øyblikk, men noe i meg vil ikke be om hjelp, jeg vil klare meg selv, for jeg har klart meg selv i så mange år, og det skal mye til før jeg kryper til korset og ber om hjelp, for alle kan ha noen dårlige dager, og noen dårlige uker, og til slutt så går det som oftest over av seg selv, jeg vil klare meg selv, jeg vil vise at jeg er sterk nok til å stå på egne ben!
jeg har tideligere fått «kjeft» for at jeg ikke ber om hjelp, de sier at de står klar med åpne armer for å ta i mot meg!
jeg vet jeg er veldig heldig som har et så utrolig bra støtte apparat, men alikevell så handler det om at jeg vil klare meg selv, jeg setter så utrolig høye krav til meg selv.
Jeg trodde at masken klarte å skjule det meste, men denne gangen har den ikke klart det. første kommentar som traff meg, var at en av leieboerene mine så på meg og sa at Jeg så veldig sliten ut. hjemme har mine foreldre hintet frempå at jeg bør ta meg en pause, og fortalt meg hvor viktig jeg er og hvor mye jeg betyr for dem.
når de har sagt dette har jeg egentlig bare skjøvet det vekk og sagt at jeg har det fint og at det går bra
i dag var jeg på tur med fysioterapauten min, uten at jeg sier et eneste ord om hva som plager meg så ser hun også på meg at nå er jeg sliten, jeg sier at det går bra og at jeg vil klare meg selv, for det er virkelig det jeg vil
Ser jeg virkelig så sliten ut?
Etter en lang samtale så gikk jeg med på at hvis en av de 2 personene i teamet mitt var på jobb, så hadde det vært greit med en samtale, fysioen ringte og desverre skulle ingen av dem jobbe før over helgen, fysioen mente det var for lenge å vente over helgen, hun mente at jeg trengte noen trygge rammer så hun tok en tlf til det nr jeg har fått der jeg kan bruke min brukerstyrte innleggelse,
mindreverdig 