i noen få sekunder kiler det i magen, sommerfuglene får fly fritt
jeg nyter de få sekundene som kommer inni mellom
før det fæle monsteret kommer tilbake, og erstatter den gode og herlige følelsen
med ensomhet og elendighet!
Mennesker sier hele tiden, Du må komme deg videre, du kan ikke endre fortiden din, du må bare lære deg og leve med det. nå er jo det såpass lenge siden, så det er virkelig på tide at du begynner å komme deg over det!
Unnskyld meg! men hvilken rett har dere faktisk til å si det?
Hvis noen er fysisk syk, så forteller du ikke denne personen, at den må slutte å være syk, fordi han har vært syk lenge nok!
Det irriterer meg at enkelte mennesker har så lite kunnskap at de kommer med slike patetiske kommentarer.
Selv om jeg er psykisk syk, så er jeg ikke det fordi jeg syntes det er så jævlig gøy!
Det er faktisk en heltidsjobb med overtid og klare å leve med seg selv og klare seg igjennom dagen!
Det plager meg utrolig mye at psykisk sykdom er såpass tabu og skambelagt.
Det får meg ikke akkurat til å like meg selv noe bedre!
Dere vil kanskje tenke, hvorfor åpner du deg ikke opp mer, forteller de rundt deg hvordan du har det og hva du gjennomgår?
Hadde det vært så lett og hadde vi mennesker ikke vært utstyrt med følelser og samvittighet så hadde det vært utrolig lett.
For det første så er ikke seksuell omgang det første emne du ønsker å ta opp med dine foreldre
og når det gjelder meg, så har jeg ødelagt mine foreldre nokk!
Jeg kan faktisk ikke forestille meg hvordan det er for de å ha en så ustabil datter, det å forholde seg til meg, takle meg og samtidig elske meg høyere enn alt!
Det å se mamma og pappa i øynene når jeg fortalte dem om voldtekten, det var rett og slett helt JÆVLIG!
jeg så på de at de ble utrolig frustrert og sint på seg selv, fordi de ikke hadde klart å passe på deres lille prinsesse godt nok!
For ingen foreldre som elsker sine barn, ønsker å se dem lide.
Og når de i tilegg har måtte innse at jeg er sucidal, og hele tiden bekymre seg og stresse over hvortid neste selvmords forsøk kommer, så ødelegger det dem!
og det at deres kjære datter blir innlagt på lukket psykiatrisk avdeling, er hardt nok i seg selv.
De vet at hun lider og har det vondt, men de kan ike gjøre noe, fordi makten ligger ikke lengre hos de eller deres kjære datter, makten ligger hos helse vesenet!
hvis jeg i tillegg til alt dette skulle fortalt dem at jeg ble seksuelt misbruk som 9åring, av en som de overlatte ansvaret til, en som de stolte på skulle behandle meg bra, mens de var ute og koste seg og drakk.
Det går faktisk ikke…
De kan aldri få vite at de på en måte «sviktet» meg da jeg var 9 år, ved å la meg være hos denne mannen.
De vil aldri kunne tilgi seg selv! og det klarer jeg faktisk ikke å leve med!
For jeg elsker mine foreldre høyere enn alt i denne verden!
jeg klarer ikke, orker ikke, makter ikke å såre dem mer, de har gjennom gått alt for mye smerte pågrunn av meg!
Jeg skulle virkelig ønske at livet mitt ikke var så ustabilt og fullt av kaos, jeg er så sliten!
mindreverdig 