Ansiktet er blekt, nesten blått
En ensom tårer triller ned over kinnet
I året som har gått, har jeg ikke levd, jeg har bare vært i livet
Jeg har vært mer innlagt enn jeg har vært hjemme i mitt eget hus
Ansiktet viser tydelige tegn til at jeg er utslitt
men hele dette året, har jeg holdt fast i troen, i håpet, i kjærligheten, men mest av TILLITTEN
Det som fikk meg til å blomstre og som ga meg motivasjon var tanken på at X min skulle komme hjem
Da han kom og jeg endelig fikk krype inn i de trygge og gode armene hans, så lettet tåken
Jeg følte meg ikke like ensom, jeg kunne gi litt slipp på kontrollen, og bare leve i noen sekunder.
Det første ekte smilet, fikk munnen til å bevege seg automatisk
nærhet, trygghet, godhet. ENDELIG, dette trengte jeg
jeg hvisker han i øret: Elsk meg, mat meg, aldri forlat meg (fra Pusur)
Han ser meg inn i øynene og smiler med det bekreftede smilet bare han kan lage, om at: Jeg vil ALLTID være her for deg.
Tilliten, er x min den eneste som har fått av meg, fordi jeg var sikker på at han ville ta godt vare på den, og behandle den fint…
Jeg åpnet meg mer for han nå enn jeg har gjort noen gang før, og han forstod meg bedre, bitene som var uklare for han før, fikk nå en mening. han forstod hvorfor jeg har blitt som jeg har blitt…
Jeg var på mitt mest sårbare, jeg åpnet meg helt opp for han, fordi jeg stolte på han…
Men helt uventet skjedde det utenkelige, han vendte meg ryggen, han forlot meg, på det svakeste, han såret meg mer enn noen andre har gjort! Han misshandlet min tillit og tok fra meg alt håp
Kjærligheten som en gang var til stedet er borte
Lykken jeg følte i noen sekunder har druknet
For første gang er jeg alene i den mørke kjelleren!
Denne gangen skal jeg aldri slippe noen inn igjen
Tilliten min vil jeg aldri la noen andre passe på igjen, jeg vet at jeg tar bedre vare på den selv
mindreverdig 