Da er jeg ferdig hos psykiateren, det var litt an en turbulent time.
Jeg leverte henne noe jeg hadde skrevet (det som står på innlegget: når jeg dør)

Hun fortalte meg at hun hadde brydd seg om jeg døde, og at hun ville begynt å grine.
Jeg tenker, er det noe hun bare sier? eller mener hun det virkelig?
Jeg er jo bare en del av jobben hennes, hvorfor skal hun bry seg om meg, jeg er bare en psykiatrisk pasient!

Hun foreslo for meg at hun ville legge meg inn på allmennpsykiatrisk, men da fortalte jeg henne at jeg skulle reise på søndag (Skal nemlig til syden ;D) Og siden jeg ikke kunne få innleggelse i dag, så er det ikke vits å bli skrevet inn på fredag og ut igjen på lørdag.

Psykiateren min virket veldig bekymret over det jeg hadde skrevet, så hun sa at hun var usikker på hva hun skulle gjøre.
Men siden psykiateren min er så snill så spurte hun meg om hva jeg ville at hun skulle gjøre! Jeg sa at jeg ikke ville bli innlagt og at jeg ville reise til syden.

Hennes forslag var å legge meg inn på Pam- Sandviken sykehus på Psykiatrisk akutt mottak. Det er en lukket avdeling.
Hun mente at det var det beste, også kunne dem avgjøre om jeg trengte videre innleggele og om jeg måtte droppe å reise til syden.
Vi satt og diskutertet litt hun var fast bestemt på at jeg trengte en innleggelse på Pam.
Men hun sa også at hun vet at jeg har godt av å komme meg litt vekk hjemmen fra.
Så vi konkluderte med at siden jeg hadde lyst å reise til syden så skulle jeg få lov til det, Men hun understreket at hun ikke syntes noe om at jeg skulle gå rett hjem til meg selv etter den timen.

Men jeg er glad for at det ikke ble noen innleggelse, fordi jeg gleder meg så utrolig mye til jeg reiser=)

 

Hva ville du valgt? Innleggelse på psykiatrisk eller syden? hehehe

-Mindreverdig-
❤

Heisan nydelige mennesker ❤

Nå er jeg på vei ut døren, skal til psykiateren min i dag.
Gruer meg alltid til dette fordi det er vonde ting vi snakker om=/

Hva skal du i dag?

 

-Mindreverdig-
❤

hei nydelige lesere ❤

mange av dere som leser bloggen min har aldri vært innlagt på psykiatrisk, så jeg tenkte å fortelle dere litt hvordan det faktisk er å være innlagt, slik at dere kanskje får en mer forståelse av det.

I Bergen, er det mange forskjellige psykiatriske avdelinger.
Hoved stedet er sandviken psykiatriske sykehus, der er det mange forskellige avdelinger, Det er det samme som Haukelandsykehus, de har en hjerte avdeling, en barneavdeling osv.
Sanviken sykehus, har en akutt avdeling også har de psykose poster osv…

Alle kan bli innlagt på sadviken uavhenig av hvor dem bor. Men sandviken er en låst avdeling!
Det vil si at dørene er låst og man kan ikke gå ut og inn av avdelingen slik som man vil.

Det finnes uendendelig avdelinger rundt om, men det som jeg pleier å bli innlagt på er Allmenpsykiatrisk sengepost
noen av avdelingen som er allemennpsykiatriske er:
Tertnes
Solli
Betanien
Knappen
Haukeland

Innpå slike avdelinger, så får man sitt eget rom, med do og dusj.
Alle måltidene bli spist på kjøkenet (det finnes unntak)
Det er faste aktiviteter som pasientene bør delta på
Eksempler på slike aktiviteter er Trim, turer, måltid, grupper, undervisning.

Når man er innlagt så har man alltid en kontakt person, det varierer jo litt ettersom hvem som er på jobb.
Disse kontaktene er der for å hjelpe deg, du kan velge å prate med dem, eller gå en tur, det er nesten opp til deg selv hva du vil bruke kontakten til 🙂

Når man blir innlagt på en psykiatrisk avdeling, så må man svare på et skjema, Det er spørsmål om hvordan bo forholdene dine er, tanker om livet og litt generelt. Grunnen for at man må svare på dette skjemaet er fordi, de skal vite om man trenger ekstra tilsyn (hvis man er i fare for seg selv eller andre) De vil rett og slett vite litt hvor de har deg.

På en allmennpsykiatrisk avdeling er det for det meste oppegående og «normale» personer, Som sliter med angst og depresjon.

Det jeg vil si med dette innlegget som er ganske viktig!
Når man er innlagt for en fysisk skade på et sykehus, så sender venner og kjente deg blomster med ønske om god bedring, og man får masse positiv oppmerksomhet!

Men når man er innlagt for det psykiske på et sykehus, så er det ingen som bryr seg, det er en skam!
Jeg trenger ikke blomster hvis jeg har knekt en fot, Jeg trenger blomster hvis jeg har det vondt inni meg og føler meg aleine! en blomst kunne hjulpet veldig, for da hadde jeg vist at noen brydde seg!

Hvis du kjenner en som er innlagt på psykiatrisk, ta deg tid til å besøk h*n og vis at du bryr deg!
Selv om dere ikke vet hva dere skal si til en som er innlagt på psykiatrisk, så spiller ikke det noen rolle!
En klem er bedre enn 1000 ord!

Uff, føler dette ble et litt rotete innlegg, men bare still spørsmål hvis noe er uklart eller for teit skrevet=)
Husk at dette er slik jeg ser på det! det betyr IKKE at det er slik for alle!

-Mindreverdig-
❤

Når jeg dør,
vil noen bry seg?
Hvem vil komme i begravelsen min?
Vil noen gråte?
Vil jeg bli glemt etter en stund?
Vil noen savne meg?
Vil noen bli glad?

Det er så utrolig mange spørsmål som surrer i hodet mitt
Men jeg vil aldri få svaret på disse spørsmålene, for når svarene kommer så er ikke jeg her lengre!

-Mindreverdig-
❤

hei vakringer der ute ❤

I dag orket jeg bare ikke å gå på kurset, jeg ville bare ligge i sengen og syntes synd i meg selv, så det var det jeg gjorde.
Orket ikke ta telefonen eller noe.
Plutselig kom pappa hjem, da han så meg så begynte han å grine.
Jeg ble veldig lei meg fordi jeg hater å se han grine, og jeg ble redd for jeg lurte på hva som hadde skjedd!
Han hulket frem ordene: Jeg var redd for at du hadde gjort deg selv noe!
han fortalte at han ikke klarte å være på jobben, fordi han var så utrolig bekymret for meg.
Mange tanker hadde kommet opp i hodet hans, så han måtte hjem for å sjekke at alt var greit.

Han sa at han tåler ALT, untatt en ting, og det er å miste meg!

Jeg ble selvfølgelig kjempe glad for at han bryr seg, men det var vondt å se han slik!
Etter at vi hadde snakket så dro han tilbake på jobbe:)

Jeg har i allefall lært en ting, Svar på telefonen, slik at de rundt meg ikke blir så bekymret for meg.

-Mindreverdig-
❤

Jeg er jævlig dårlig til å tegne:)
Men min tårer triller på grunn av
-Smerte
-Hat
-Sinne
-Ensomhet
-Tristhet

-Mindreverdig-
❤

God kveld engler!

i dag hadde jeg en fra den psykiatriske avdelingen med meg til samtale, på det kurset jeg går på.

Dette var mye vanskeligere for meg enn jeg hadde trodd!
Hun som var med meg begynte å fortelle, og jeg kjente jeg ble knust på innsiden.
Etter at hun hadde fortalt en del, satt jeg å tenkte, Herregud er det virkelig meg hun snakker om?

Hun fortalte at jeg hadde blitt voldtatt, at jeg gjennopplever denne hendelsen mange ganger daglig. At jeg hører en stemme inni hodet mitt, at jeg dissosierer mye, og at jeg noen ganger forsvinner helt fra denne verden. At jeg er veldig deprimert, og sliter med mye angst. At jeg i perioder slutter å spise, og i andre perioder så spiser jeg alt jeg ser. At jeg til tider er veldig sucidal og at jeg har prøvd å ta livet av meg selv. Det var mye mer som ble sagt under denne samtalen for den varte i en time, men dette er kort oppsumert.

Når jeg leser den beskrivelsen av meg selv, så tenker jeg, Dette kan ikke være meg!
Dette er en beskrivelse av en person med alvorlige psykiske lidelser. Det er en beskrivelse av en veldig syk person!
Og jeg kan ikke tro at dette er meg! for jeg er ikke sånn!

Er dette virkelig den jeg har blitt =( ?

-Mindreverdig-
❤

<‘3

-Mindreverdig-

I sit here,
Is not fair
I want to die
But i don’t know why!

-Mindreverdig-
❤

Det var det spørsmålet jeg fikk av en 13år gammel jente når jeg logget meg på msn.

Det er helt grusomt, hvor tidelig slike tanker kan komme, det gjør meg utrolig vondt å vite at en 13år gammel jente sitter å prøve å finne ut hvordan hun kan ta sitt eget liv!
Desverre kommer slike tanker tideligere og tideligere. Hvorfor? nei det vet jeg faktisk ikke.

Men det er noe jeg syntes er utrolig trist!
En jente på 13 år skal ikke gå rundt å lure på hvordan hun skal ta livet av seg selv.
Ikke at noen andre heller skal gjøre det, men jeg syntes at jenter i så ung alder bør kunne leve livet uten store bekymringer!

Jeg fikk angst da jeg var 12-13 men jeg tenkte aldri på selvmord. de tankene kom ikke hos meg før jeg akkurat var blitt 16!
Det gjør så utrolig vondt å ha slike tanker, jeg blir selv helt utslitt!

 

-Mindreverdig-
❤